New York, New York

NEW YORK (Dagbladet): Kriminaliteten er sunket til et nivå der det igjen er sosialt akseptabelt i New Yorks selskapsliv å fortelle om ransforsøket man er blitt utsatt for. «Før hørte jeg om den slags hele tida, men nå er det flere år siden noen jeg kjenner er blitt ranet,» sa reporterkollega Michael da jeg forleden fortalte om forsøket på å skille meg og min lommebok.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg var heldig med geografien siden de seks unge mennene omringet meg i Carl Sturz-parken som ligger mellom embetsboligen til borgermester Rudi Guiliani og bygningen der den norske FN-ambassadøren har sin embetsbolig på Manhattans Upper East Side. Byens beste strøk. Det gir litt ekstra trøkk å kunne si til ambassadøren at «du og borgermesteren bor i et tøft strøk av byen». Heldigvis var det lys dag i en park med mange folk og ranerne var amatører i begynnelsen av en kriminell karriere, og ikke livsfarlige, utblåste heroinister med rasende abstinens.

  • Det gikk bra med både ranerne og meg. Men det var en påminnelse om at storbyen er der, selv om Savonarola i borgermesterboligen Gracie Mansion har drevet de årlige drapstallene under tusen, fjernet graffitien fra undergrunnen, satt selgerne med de falske klokkene fra Columbus Avenue i fengsel og sørget for at den eneste musa som nå selges på 42. Gate, heter Mikke.
  • Folk i New York er rause, krappe og misliker å bli skubbet på. Og de lar hverandre i fred. Du skal være ganske ekstrem for at noen skal gidde å løfte et øyenbryn. For ganske få år siden var det utrivelig spennende å bo i New York. Foran årtusenskiftet er det trivelig og spennende, selv om borgermester Rudi beskriver byens innbyggere i refsende vendinger som overlegne og ufølsomme. Han raser over at byens mange fotgjengere betrakter det som en fødselsrett å krysse på rødt, og han sier at drosjesjåførene er rød-grønn fargeblinde med bly i høyrefoten.
  • For borgermester Rudolph W. Giuliani er humørløs, autoritær og har hentehår limt til issen. Han lurte på å bli katolsk prest, men studerte juss i stedet og har satt mafiabosser i fengsel. Båret fram på en økonomisk boom som har drevet husleiene til himmels og ut i verdensrommet, har han brukt sin første periode til å forbedre livskvaliteten i byen han elsker. Det er flott når det er rimelig trygt å nattevandre mellom klubbene i West Village og man bare trenger å være alminnelig på vakt mot lommetyver på undergrunnen.
  • Da kan du la «Pisces» i Alphabet City by på ovnsbakt breiflabb for åpne vinduer. Eller tilbringe hele dagen blant bøkene i Barnes & Noble på Union Square. Ved stengetid kan du rusle hjem uten å ha kjøpt noe. De regner med at du kommer tilbake om ikke lenge for å handle. De som innehar svart belte i shopping befinner seg i sitt eldorado her, og alle filmer som er noe, kommer først opp i New York.
  • Dette er byen der kelnere er 25 år, er fra et annet sted, og er «egentlig» forfatter, fotograf, maler eller skuespiller.
  • Det gjør ingenting at ikke alle har det på den måten. Jeg har hørt om folk som kommer, ser og reiser igjen helt uberørt. Ja, noen reiser herfra temmelig irritert over at det sjelden er helt rent, eller helt i orden, ofte er for varmt, eller for kaldt, ikke finnes parkeringsplasser under 70 kroner timen og koster det hvite ut av øyet å bo i en trang leilighet med små rom uten ordentlig kjøkken.De kommer heldigvis ikke igjen.
  • Den overmåte populære borgermester Rudi kommer ikke til å få sine egenrådige bysbarn til å marsjere på geledd, men det er fint at han forsøker. Han har klart å etablere en viss balanse i «et sinn som er gått berserk», slik Isaac Bashevis Singer en gang beskrev byen. I balanse er den avhengighetsskapende.

For tre år siden, foran den årlige, store boksøndagen på Fifth Avenue i september, skrev forfatteren David Halberstam en hyllest til bokbyen der alle leser overalt. Byen der leserne henvender seg høflig til forfatteren med en takk eller en observasjon i stedet for å rive av ham klærne slik de gjør med filmstjerner på vestkysten. Men det hadde tatt Halberstam fjorten år å innse at han ikke bare var på gjennomreise. Når du reiser herfra, er det det beste du kan oppnå å være på vei tilbake.