New York, New York

Vår nye korrespondent i New York prøver å knekke kodene i metropolen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): Jeg skjønner språket. Jeg kjenner kulturen. «Friends» og Seinfeldt har vært daglig kost.Jeg har vært her mange ganger før. Likevel kan New York være overveldende. Når du skal bo her. Finne ut av alt og slåss for deg sjøl. På ferie eller på reise for jobben er alle byer enkle å takle. Alt er ferdigpakket, det er bare å sette i kontakten.Men nå blir plutselig det at den unge gutten i butikken ikke gidder å svare en tung greie. Til tross for at jeg i New York tidligere aldri har opplevd at noen i de fineste luksusbutikkene har giddet å avbryte en privat telefonsamtale for å ekspedere noe som helst.

Litt seinere, ute på Ellis Island, øya der hundretusenvis av norske emigranter gikk i land og fikk sitt første møte med det store ukjente. De hadde hatt en tøff overfart i mange dager. Lite visste de, annet enn det de leste i brev fra andre som hadde emigrert til Amerika.Det første møtet med det store ukjente. Johannes ble fort til John, ser vi av alle navnene på muren. Her gjaldt det å gli inn i samfunnet så fort som mulig. Knekke kodene.Amerikanerne skilte ikke mellom økonomiske og politiske flyktninger. Her gjaldt det å finne dem som kunne jobbe - være med og bygge landet. At de to tingene ofte henger sammen, er en annen historie. De rike har det gjerne godt i alle land. Økonomiske flyktninger har gradvis fått et mindreverdsstempel i Norge. At det skulle være umoralsk å komme til Norge for å jobbe, sikre framtida, hus og hjem og mat for barn og familie. Hvor mye umoral kan det ligge i det? Begrepet økonomisk flyktning får en vond bismak. Hvorfor er vi i verdens rikeste land de eneste som kaller dem det?

Etter hvert skjønner jeg mer av kodene i New York. Du skal ikke spørre en ekspeditør om noe som helst her. De er ikke betalt for det.Dermed går tankene tilbake til Norge. Til alle de som flykter og flytter til Norge. Uten å vite noe. Om kulde. Om språk. Om mat. Eller om nordmenn. Uten å ha noen å skrive til, spørre om hvordan det er der langt mot nord.Som de første burmesiske flyktningene som kom til Norge for et par år siden. Etter år i thailandske flyktningleirer. De fikk en kvote på 30 kilo bagasje de kunne ta med seg på flyet. De valgte å ta med seg 30 kilos sekker med ris. For hva skulle de ellers leve av i dette ukjente landet?Seinere gikk mennene i familiene i skytteltrafikk fra innvandrerbutikkene på Grønland til leiegårdene vest i Oslo. Med ris-sekker på ryggen. Før de fant ut at det gikk trikk på den ruta. Da en av de flyktningene seinere skulle forklare andre hvordan det var å bo i Norge, var svaret: «Gå og sett deg i fryseren. Så vet du det.»Det er fremdeles iskaldt i New York. Men jeg lærer å knekke kodene dag for dag. Og jeg slipper i hvert fall å bære sekker med ris.