New York-tider

Snobbete. Og utrolig morsomt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE BESTE fra The New Yorker kan leses hver lørdag i Dagbladet, øverst i høyre hjørne på side 5. En av de bedre årgangstegningene er av den forsiktige, bepelsede kvinnen med håndveske, elegant hatt og plakaten der det står: «Min sønn sier vi bør trekke oss ut av Vietnam.» Den er sikkert også den mest politisk hardtslående vitsetegningen du finner i det eksklusive kulttidsskriftet The New Yorker. Nå er alle de 68 647 tegningene som har stått i bladet siden starten i 1925, gitt ut i bok og på to CD-rommer. (Black Dog & Levithan Publishers.) Det handler om understatement mer enn om Michael Moore, for å si det sånn. Bladet, som i år feirer 80 år, er først og fremst et kulturelt, morsomt, urbant og litterært ambisiøst østkystfenomen som med stor selvfølgelighet og sikker stil henvender seg til den øvre middel- og overklasse i USA.

LIKEVEL er det ikke til å spy av. Snarere tvert imot. Bladet vinner ustanselig priser som det alle beste, et sofistikert forbilde for kulturtidsskrifter over hele verden. Danske Politiken viet nylig en flere sider lang applaus i form av en anmeldelse av tidsskriftet som «... er holdt i en neddæmpet, faktisk meget europæisk stil, en blanding av fransk og engelsk. På samme måde som byen New York jo i virkeligheden ikke er en amerikansk by. Den er alt for fin på den», som det heter på dansk. Men så skal det også nevnes at The New Yorker feiret sine 80 år med å vinne en av sine mange førstepremier under årets National Magazine Awards, for Seymour M. Hershs artikkelserie om torturskandalene i Abu Graib-fengselet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

BLADET BLE grunnlagt av Harold W. Ross som selv gjennomgikk i detalj alle vitsetegningene med tekster til, hvilket var avgjørende for statusen denne ytringsformen fikk. Jeg finner dessverre ikke noe annet ord på norsk enn vitsetegning. Det heter cartoon på engelsk. Poenget er at en vits er noe langt mer støyende enn den sobre, underfundige og ikke alltid like lett tilgjengelige formen som er blitt The New Yorkers varemerke. Politiken har listet opp fjorten av de beste tegnerne gjennom tidene med Charles Addams, Peter Arno, George Booth og Roz Chast på topp. Skattkisten ligger tilgjengelig på nettadressen cartoon.com.

LESEREN oppdager raskt at bladets humoristiske univers handler om hvite, velutdannede og rike mennesker. Knapt noen i persongalleriet har en annen etnisk bakgrunn enn den hvite urbane. Selv ikke den hippeste britiske magasinredaktøren, Tina Brown, (tidligere Vanity Fair, seinere Talk, nå eget talkshow på TV) som overtok for å rocke opp den gamle, lett støvete gentlemannen, klarte å endre stort på det. Riktignok ble artiklene kortere, tempoet steg og storbyens sitrende puls kunne anes i spaltene som mer enn en guide til alt som foregår i byen. Snobbefaktoren forble likevel stabil. Sosiale problemer eksisterer nemlig ikke i The New Yorker. Med mindre de finner sted i et dry martini-glass på Upper East.