«New Yorky» kanon

Kampen om kanon utkjempes i mange land. Nå er de 40 siste åras mest «New Yorky» kulturprodukter kåret.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HØSTEN 1969 fant et uvanlig kunstverk sted på New Yorks avenyer. Vito Acconci (29) valgte ut tilfeldig forbipasserende og begynte å følge etter dem – helt til de forsvant inn i en privat sammenheng. Dersom de stakk innom offentlige steder som kinoer eller restauranter, kunne forfølgelsen vare i timevis. «Following Piece» har nå fått plass i New York Magazines 177 verksterke liste over det mest «New Yorky» de siste 40 åra.

I forbindelse med magasinets 40-årsjubileum, har det latt kritikerne sine utarbeide en kanon der kategoriene billedkunst, bøker, teater, film, pop og jazz, klassisk musikk og dans, tv og arkitektur til sammen utgjør et overbevisende argument for at New York fortsatt er verdens viktigste kulturby – selv om mange mener at glanstida er over.

NEW YORKS KANON er ikke først og fremst «en best-of, eller en greatest hits-liste over verk laget om New York, eller i New York, eller av New Yorkere». Mange av verkene oppfyller den slags kriterier, men det viktigste er altså at verket føles «New Yorky» nok.

På lista er filmklassikere som «Mean Streets» og «Taxi Driver», bøker som Jay McInerneys «Bright Lights, Big City» og Don DeLillos «Great Jones Street» og plater som «Velvet Underground» og Beastie Boys’ «Paul’s Boutique». Selvsagt er også Andy Warhol - «Ur-New York-kunstneren, hipsteren og selgeren (…), litt av Andy er med hver gang vi trekker pusten», ifølge kunstkritiker Jerry Saltz - med. Saltz kom heller ikke utenom Jeff Koons – «den straighte Andy Warhol» – og bildene der kunstneren har sex med sin daværende kone, pornostjernen Cicciolina.

Men lista inneholder også mer kontroversielle valg: Moby-plata «Play», John Travolta-klassikeren «Saturday Night Fever» og den herostratisk berømte pornofilmen «Deep Throat».

DET GRESKE kanonbegrepet fikk mye oppmerksomhet da professor Harold Bloom i 1994 utga sin omstridte bok «The Western Canon». Kampen om kanon handler om makt, status, kultursyn og historieskrivning.

Trond Berg Eriksen fulgte i Blooms fotspor med «Den norske nistepakke. En kritikk av den norske kanon» året etter, der professoren utpekte 64 avgjørende norske tekster.

De siste par åra har kanonideen på ny fått en renessanse: Lillehammer-festivalen offentliggjorde i fjor sin 25-viktigste-norske-bøker-liste. Kanoniserende tekster om både lyrikk og norsk litteratur i perioden 1900-1960 er kommet ut. Dagbladet har kåret de siste tiåras beste norske bøker og filmer.

IDEEN OM en kulturkanon knyttet til én bestemt by er mindre vanlig. Det finnes imidlertid mange storbyer som i bestemte perioder har opplevd kulturelle gullaldere.

Wien er kjent for sin «fin de siècle»-vitalitet ved overgangen fra 1800- til 1900-tallet. London svingte både i 1960- og 1990-åra. Berlin, som har fått nye krefter etter Murens fall, blomstret forrige gang under mellomkrigstidas Weimarrepublikk. Kulturhistorien har utropt 1920-åra til en gullalder også i Paris. Etter krigen var det imidlertid New York som overtok den franske hovedstadens posisjon som selve kunstbyen.

I fjor utga Torgrim Eggen boka «Manhattan», som kan leses som et forslag til en kulturhistorisk New York-kanon. New York Magazines mer omfattende liste vil ganske sikkert vekke en blanding av raseri og gjenkjennelse i verdens utallige Manhattan- romantikere.