Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Ny barnevernsrapport:

Ni barnevernsfloker som må løses

Etter Dagbladets omfattende avsløringer om svikt i institusjonsbarnevernet, bestilte barneministeren gransking. Funnene er nedslående.

BARNEVERNSINSTUTISJON: Flere ungdommer fikk tunge rusproblemer, etter å ha bodd på Vestlundveien ungdomssenter, i Bergen. Video: Siv Johanne Seglem (2018) Vis mer

- Vi har identifisert ni områder som oppleves som særlig problemfylte, skriver granskerne, som er satt til å snu hver stein i institusjonsbarnevernet, i en fersk rapport.

7. mars 2019 skrev Dagbladet at Barne- og familiedepartementet (BFD) utlyser en omfattende ekstern utredning etter at avisa har avslørt alvorlig svikt i institusjonsbarnevernet.

Departementet utlyste en såkalt FoU, et forsknings og utviklingsprosjekt.

Det går klart fram av departementets prosjektbeskrivelse at utredningen er et direkte resultat av Dagbladets avsløringer.

«Det er avdekket mangler ved deler av institusjonstilbudet. Vestlundveien ungdomssenter ble sommeren 2018 nedlagt fordi tilbudet ikke var forsvarlig. Det ble seinere samme år konstatert at heller ikke tilsynet med institusjonen hadde vært forsvarlig», heter det.

Rapporten som nå er levert BFD er første tilbakemelding fra granskerne.

Oppdraget er gjennomført av Menon Economics, i samarbeid med OsloMet - Storbyuniversitetet, samt tilknyttede norske og internasjonale ekspertressurser.

Svimlende dyrt

Det framgår av rapporten at det i dag bor om lag 1000 barn og unge på barnevernsinstitusjon i Norge.

Samlet utføres over 13 000 årsverk i barnevernet, og noe under 5 000 av disse utføres på institusjonene.

Institusjonene beslaglegger en stor andel av ressursene i barnevernet, både målt i antall ansatte og i kroner og øre. Særlig det siste.

3,9 milliarder kroner, 53 prosent av den totale pengepotten gikk i 2019 til kjøp og finansiering av institusjonsplasser.

Dette til tross for at institusjonsplassene omfatter en liten andel av barn og unge som til enhver tid er under barnevernets omsorgsansvar, bare rundt åtte prosent.

- Endringer som øke kvaliteten og effektiviteten i institusjonsbarnevernet, vil ikke bare ha stor betydning for barn og unges trivsel og utvikling, men vil kunne få store økonomiske konsekvenser og frigjøre ressurser til annet arbeid for barn og unge i en vanskelig situasjon, påpeker granskerne.

Ni problemområder

Etter sine omfattende undersøkelser, trekker rapportforfatterne fram ni utfordringer ved dagens institusjonsbarnevern:

1. Mangelfull kartlegging av barna før plassering.

2. Mangler ved dagens målgruppedifferensiering.

3. Komplisert å styre kapasitet når bruk av enkeltkjøp/skreddersydde løsninger i privatmarkedet øker.

4. Mangel på helhetlige planer og oppfølging fra kommunen.

5. Manglende tilbud av etterverntjenester.

6. Store variasjoner i tilsyn, oppfølging og internkontroll.

7. Lite stabil arbeidskraft.

8. Behov for kompetanseheving i institusjonene.

9. Vanskelig å finne en balansert bruk av enetiltak.

Barnevernsforsker Elisabeth Backe-Hansen ved OsloMet er blant rapportforfatterne.

Hun er opptatt av å se på barnevernets behandling av barn i et livsløpsperspektiv.

Hvor skal barnet eller ungdommen være fra de plasseres til de fyller 18, og hva slags ettervernstiltak kan man se for seg? Hva skal til for å sikre dem en mest mulig stabil omsorgssituasjon og en best mulig overgang til voksenlivet?

Fra granskingsarbeidet trekker Backe-Hansen fram tre problemområder som hun mener er særlig viktige. Det første er behovet for god nok utredning før barnet blir plassert.

- Etisk forpliktelse

- Det er ikke ny kunnskap at det trengs bedre utredninger før plassering, uansett tiltak utenfor hjemmet, men i siste instans er en ufullstendig eller kanskje feilaktig forståelse av barn og unges behov en viktig, medvirkende årsak til at plasseringer bryter sammen, sier Backe-Hansen og utdyper:

- Følgelig blir det også en etisk forpliktelse å gjennomføre gode og tilsttrekkelig utfyllende utredninger, sier barnevernseksperten.

For det andre er Backe-Hansen bekymret for mangler i ettervernstilbudet.

- Det er godt kjent fra forskningen at unge voksne som forlater barnevernet i vestlige industriland for ofte forventes å mestre overgangen til voksenlivet på kortere tid og med færre ressurser enn unge voksne flest. Omtrent to tredjedeler av de som mottar ettervernstiltak er 18 og 19 år, og flest er 18, sier forskeren og fortsetter:

- Å forlenge ettervernsalderen til 25 år blir ren symbolpolitikk, hvis man ikke også er mer offensiv i forhold til å fortsette å tilby ettervernstiltak også utover 20 år. Dette står i sterk motsetning til unge voksne i sin alminnelighet, som forventer å få hjelp etter behov fra sine foreldre lenge etter at de fyller 20. Nav kan ikke erstatte barnevernet, selv om mange unge med barnevernserfaring også trenger hjelp fra Nav.

Backe-Hansen understreker at et livsløpsperspektiv handler om å se utover 18-årsalderen og heller tenke i forhold til utdanning etter videregående skole og overgangen til arbeidslivet.

- Når barnevernet har overtatt omsorgen for et barn, er det også en etisk forpliktelse å sørge for at de får en god og stabil oppvekst i regi av det offentlige.

«Ute av syne, ute av sinn»

Det tredje hun ønsker å trekke fram er behovet for å tenke annerledes om organiseringen av institusjonstilbudet.

- Vi vet jo at selv om barn og unge er ulike og har ulike behov, er det også mye de har felles, for eksempel: Hvordan vil barn og unge ha det når de er på institusjon? Hva skal til for at de føler seg trygge og godt ivaretatt? Hva skal til for at de føler seg hjemme? Hvordan sette grenser på en respektfull måte som virker beskyttende for barn og personale? Hvordan sikre kontakt med foreldre, andre slektninger, søsken og venner, gode fritidstilbud, god skoleoppfølging og kontakt med nødvendige tjenester? spør Backe-Hansen og legger til:

- Jeg tenker at et utgangspunkt for diskusjonen bør være hva den enkelte trenger, og ikke hvordan det passer systemet å differensiere. Dette innebærer også flere institusjonsplasser å velge mellom for både kommuner, fylkesnemnder og ikke minst barn, unge og foreldre. I dag er det ofte ikke mer enn et enkelt alternativ å si ja eller nei til. Da hjelper det lite med bedre utredninger og bedre henvisningsprosedyrer.

Rapporten trekker fram den store variasjonen i de kommunale saksbehandlernes oppfølging av barna på institusjonene som et sentralt problem.

«Vi får klare tilbakemeldinger om at dette oppfølgingsarbeidet i mange tilfeller er mangelfullt. Sagt litt karikert, opplever en del institusjoner at en del saksbehandlere håndterer sakene litt etter prinsippet «ute av syne, ute av sinn»», heter det.

Dermed blir ansvaret for ekstern oppfølging av barnets opphold i hovedsak lagt på fylkesmannens tilsyn, og det oppleves ikke som tilstrekkelig, påpeker forskerne.

Granskerne mener også at det er behov for at Bufetat gis mulighet til å overprøve kommunen i valg av type institusjonsplassering.

- Iverksatt tiltak

Da utredningsoppdraget ble lagt ut på anbud uttalte barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) følgende:

- Dette vil gi oss et grunnlag for å vurdere om det er behov for mer grunnleggende reformer i institusjonsbarnevernet.

Fungerende barne- og familieminister Ida Lindtveit Røse (KrF) understreker at utfordringene som det pekes på i denne rapporten i hovedsak er kjente fra før, gjennom tidligere undersøkelser og gjennomganger som er igangsatt.

- På en del av disse områdene er det allerede iverksatt tiltak eller pågående prosesser. Jeg mener at denne rapporten i seg selv ikke gir et tilstrekkelig grunnlag for å konkludere med et behov for grunnleggende reformer i institusjonsbarnevernet, men rapporten vil inngå som en del av kunnskapsgrunnlaget for å videreutvikle institusjonstilbudet og vurdere behovet for endringer, sier Røse.

- Ikke løst problemet

Fungerende ekspedisjonssjef Otto Leirbukt i barnevernsavdelinga i BFD viser til at granskerne peker på mangelfull kartlegging i kommunene som en av de største utfordringene.

- Et sentralt virkemiddel for å heve kvaliteten på kartleggingene er å styrke utredningskompetansen i kommunene. Vi har nylig hatt forslag til kompetansekrav i barnevernet på høring, der vi blant annet har foreslått mastergrad for ansatte som har ansvar for utredninger og oppfølging av barn i tiltak, sier Leirbukt.

- Vi har i tillegg sørget for at etter- og videreutdanningstilbudet til de som allerede jobber i tjenestene har blitt kraftig forbedret, legger han til.

Videre viser departementet til at bedre henvisningskjemaer fra kommunene til Bufetat er et annet tiltak som er iverksatt fra januar i år for å styrke barns medvirkning og sikre et bedre grunnlag for riktig tiltaksvalg.

- Et forslag om å lovfeste en plikt til å kartlegge psykiske og somatiske helse hos barn som plasseres utenfor hjemmet er også utredet og til vurdering i BFD og HOD. Dette betyr ikke at vi har løst problemet med mangelfull kartlegging, men at problematikken er høyt på departementets agenda, sier Leirbukt.

På andre utfordringsområder, som bruken av enetiltak, har arbeidet kommet kortere, påpeker departementet.

- Vi hadde håpet på at rapporten ville gi oss et bedre beslutningsgrunnlag for videre arbeid, sier Leirbukt.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!