Ni dager som rystet verden

Streik er ingen sport for tvisynte. Det gjelder å tvinge motparten i kne. Ettergivenhet er svakhet. Den som tviler, har tapt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG HAR NETTOPP opplevd ni dager som rystet, om ikke verden, så i hvert fall min verden. Ni dager med streik gjør noe med mennesker - også journalister. 3300 journalister sa nei til lønn og ja til atskillig magrere streikebidrag. Vi sluttet å være individualister og ble kollektivister. Vi sa nei til våre redaktører og ja til våre streikegeneraler. Vi sluttet å konkurrere med hverandre om å lage en best mulig avis og slo oss sammen for å ramme våre egne aviser. Vi leverte inn våre mobiltelefoner og ga avkall på vårt daglige drivstoff - aviser. Vi gikk fra vår plass i redaksjonene, og fant vår nye i klubber, lokallag, streikekomiteer og andre komiteer. Vi omgrupperte oss lojalt med varierende grad av entusiasme. Vi stilte på stands med et budskap vi slet med å kommunisere. Vi sto streikevakt og håpte vi ikke kom i kontakt med for mange som gjorde oss svar skyldige. Vi fortsatte vår streik med uforminsket styrke, mens vi hele tida håpte på en løsning. Vi drev krigføring og spilte spill på samme tid. Vi gjorde vårt ytterste for å være sterke i troen - men led tvilens kvaler.

VI ORGANISERTE et helt nytt univers hvor nye stjerner ble tent på himmelen, og hvor stjerner som ellers lyser, falmet. De sterkeste i troen ble våre frontfigurer. Eller, riktigere sagt: De som var valgt til å lede en eventuell streik, måtte bli sterke i troen. Lederen i Oslo Journalistlags streikekomité, Thomas Spence, hadde sikkert også sin tvil. Men den ellers så sindige Spence ga ikke uttrykk for den mens kampen sto på. Han leste i stedet opp «Ti bud for streikende journalister» og holdt appeller som var et samlende overhode verdig da vi på streikens første dag møttes i Jakob kirke, i et slags tidsavgrenset kollektivt kirkeasyl. Vi var jo utestengt fra våre arbeidsplasser. Liturgien skilte seg ikke så mye fra kirkens. Det ble holdt oppbyggelige prekener, det ble sunget sanger, vi reiste oss og satte oss på gitte signaler. Et kraftig klapp fra en av streikekomiteens medlemmer utløste trampeklapp fra forsamlingen. Vi ytret ikke et kritisk ord, bare lojalitet. Ikke for å få vår lønn i himmelen, men på jorden. Vi var i unntakstilstand. Vi var underlagt streikens og krigens psykologi og formasjoner. Sannheten var på vår side, og vi adlød Norsk Journalistlags ledelse. Sånn måtte det være. Og sånn var det.

NÅR KONFLIKTENE tilspisser seg, overtar maktkampens logikk. Det skjer i alle organisasjoner. Sykepleiere glemmer sitt kall og blir en hvitkledd, revolusjonær masse. Lærerne glemmer sin pedagogikk, og har ingen tanke for sine elever. Journalister glemmer sin informasjonsplikt. Fagforbund og arbeidsgiverforeninger er bygd opp som kamporganisasjoner. De er ikke forvaltningsorganer eller meklingsinstitusjoner. De agiterer og driver propaganda, ikke bare saklig informasjon. Alle organisasjoner, det være seg Norsk Journalistlag eller Mediebedriftenes Landsforening (arbeidsgiverne), forsøker å vinne kampen. Alle midler er tillatt innenfor definerte spilleregler. Det gjelder å tvinge motparten i kne. Ettergivenhet er svakhet. Den som tviler, har tapt.

JEG VET IKKE riktig hvordan redaktørene hadde det under streiken. De var våre fiender, som vi var deres. De var også omgruppert. De tjente andre herrer og dyrket andre journalistiske idealer enn de gjør ellers. Det gikk ni dager uten at jeg så andre redaktører enn dem som ytret seg på fjernsyn. Olav Terje Bergo i Bergensavisen, som er politisk leder i Mediebedriftenes Landsforening, ble utropt til versting fordi han ga ut sin avis uten journalisters medvirkning. Sjefsredaktør Hilde Haugsgjerd i Dagsavisen ble den fremste skyteskiva for de streikende masser fordi hun valgte å gi ut sin avis ved hjelp av skrivende medredaktører og byråstoff. Vi mente hun brøt spillereglene og undergravde vår lovlige konflikt. Men hun kjempet for sine journalisters arbeidsplasser og sin avis, som har skral økonomi og står på kanten av stupet. Og hva ville vi gjort om vi hadde vært i hennes situasjon, tenkte noen av oss i vårt stille sinn? Men som tidligere statsminister Odvar Nordli engang sa: «Vi har æille vår rolle å spelle.» Og den spilte vi i ni dager.

ROLLEN SOM STREIKENDE byr på langt mer enn kamp, tvil og ruelse. Når streiken vel er over, tror jeg mange vil si at det var en stor opplevelse, omtrent som krigsromantikere opplever slaget som et lutrende bad. I vår tid med økende grad av individualisme og forbrukermentalitet, føles det meningsfylt for en stakket stund å være del av et stort, støyende, entusiastisk og kreativt fellesskap. Vi var overbevist om at vi kjempet den gode strid og at de millioner av kroner som måtte være tapt kanskje er tjent inn i andre verdier.

PÅ DEN TIENDE DAG oppsummerer vi journalister den endelige avtalen som en seier. Det er også en del av spillet. Våre motparter, redaktørene og aviseierne, er selvsagt ikke enige i det. De ønsker oss til gjengjeld hjertelig tilbake til våre arbeidsplasser, mens vi forbereder oss på interne, lokale basketak. Vi fikk jo langt mindre enn både sykepleiere og hjelpepleiere.