Ni gode mennesker

«Neste dag kom bilen som lovet... Vi ble stanset av tyske soldater utenfor Majorstuen kirke. En av de norske NS-politimennene spurte etter våre papirer. Idet sjåføren ville tenne lyset i bilen for å lete etter papirene, skjøv min mann hånden hans vekk og ba ham om ikke å tenne lyset. Plutselig... stakk sjåføren, som var nesten i svime av utmattelse, hodet ut av bilvinduet og spurte politimannen om Thoresen var på vakt. Svaret var: 'Thoresen er fri i kveld'.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slik beskriver Fanny Raskow de mest dramatiske sekundene i sitt liv, under familiens flukt fra tyskere og nazister i oktober 1942. Politimannens fem ord var åpenbart et signal. Men innen kjøreturen mot svenskegrensen ved Kongsvinger, var en gruppe mennesker, naboer og naboers venner og slektninger, involvert for å redde den jødiske familien. I kveld blir de hedret i Oslo Konserthus av Yad VaShem, holocaustsenteret i Jerusalem.

  • Raskow-familiens flukt er antakelig ikke mer dramatisk enn den andre av de ca 500 norske jødene som kom seg til Sverige, opplevde før den 26. november 1942, da transportskipet «Donau» kastet loss for Auschwitz og døden med 767 jøder fra Norge. Det finnes i dag bøker om folk som reddet jøder under nazismen i Europa. Eva Fogelman har f.eks. intervjuet mer enn 300 hjelpere som grunnlag for sin bok «Conscience and courage» fra 1994. Boka, som tidligere er omtalt av Peter Normann Waage her i Dagbladet, reiser spørsmålet: Hvem var disse menneskene, og hva drev dem?
  • Ved første øyekast var også de, akkurat som de som utførte holocaust, «helt alminnelige mennesker». Ifølge Fogelman utviklet selve hjelpeprosessen seg over flere trinn. Først våknet bevisstheten om hva som faktisk foregikk. Når de så handlet, våget de bare litt, dernest mer - og til slutt kunne de utføre utrolige bragder. Hun beskriver fem fellestrekk: De kom fra et kjærlig barndomshjem. De hadde hatt et forbilde som var menneskekjærlig innstilt. De hadde lært toleranse. De var blitt oppdratt til uavhengighet, og de var blitt møtt med forståelse.
  • Jeg vet ikke i hvilken grad denne generalisering om naziofrenes hjelpere passer dem som i kveld blir skrevet inn i holocaustminnet for evig tid. Slik de framstår i Fanny Raskows beskrivelse, var de i alle fall høyst «alminnelige» medborgere. Noen av dem var involvert i større nettverk og bidro til at flere ble reddet.
  • Men det hele startet så enkelt: Fanny Raskows mann Herman lå i dekning på Hadeland, og jeg gir henne ordet: «Vår nærmeste nabo, Einar Follestad, banket på døren og spurte hvor Herman var. Jeg fortalte ham om situasjonen, og at jeg var veldig urolig. Han ba oss komme over til dem så snart Herman kom, og ikke gå inn i vår egen leilighet. Vi fulgte hans råd. Agnes Follestad, Einars kone, ringte sine foreldre Agnes og Carl Wilhelmsen... På den tid visste jeg ikke at situasjonen var en smule forberedt. Noen dager tidligere hadde fru Follestad besøkt sine foreldre og sagt til sin mor: 'Jeg er så bekymret for Raskow'ene. Kan du hjelpe dem?' og fikk svaret: 'Kom med dem. De kan bli her'.»
  • Fru Raskow fortsetter: «Videre hadde en søster av fru Follestad, Alfhild... forberedt flukt for oss. Hun var i Oslo for å besøke sine foreldre. Hun bodde i Sogn. Hun har seinere fortalt i et brev: 'Situasjonen var umulig, det var tyske offiserer i vårt nabohus, så i nattemørket gikk jeg ut (jeg torde ikke bruke telefonen) for å finne noen som hadde kontakter for å hjelpe folk over til Sverige. Først gikk jeg til Sigrid Helliesen Lund... hun hadde kontakter... Så dro jeg videre til Harald og Nanti Bryn... og Nanti organiserte skjul hos maleren og kunstkritikeren i Dagbladet, Finn Nielsen' (og hans kone Valdis).»
  • Dermed er hjelperne presentert, og i løpet av noen hektiske dager med flukt fra det ene skjul til det andre, kom familien Raskow seg over grensen til friheten. I dag handler ikke dette om deres drama, men om noen gode menneskers handlekraft og mot i en situasjon som er umulig å begripe i dag. Mange tusen slike hjelpere er hedret ved holocaustsenteret, hele 5264 fra det antisemittiske Polen, f.eks. Nå blir det ni nye fra Norge, som fra før har oppsiktsvekkende få. Noen navnløse hjalp også til. Men de er alle et vitnemål om at kamp for menneskelighet ikke bare handler om de store dådene, men om enkle gjerninger og hverdagslige helters innsats.