Ni måneders svangerskap

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

THORBJØRN JAGLAND ga i går to beskjeder. Han ønsker ikke å stille som lederkandidat for en ny periode. Men han fortsetter som leder fram til landsmøtet i november, og fortsetter samtidig arbeidet med å utforme partiets politikk. Det betyr at Jens Stoltenberg vil være nestleder og lederkandidat i ni måneder, før han etter all sannsynlighet blir Ap's nye leder. Fram til da skal han lede arbeidet med partiets nye arbeidsprogram. Jagland skal fortsette sitt arbeid som leder for gruppa som arbeider med partiets sosialdemokratiske dialogforum.

PARALLELLEN TIL det som skjedde i februar i 2000 er iøynefallende. Etter mange måneders press trakk Jagland seg som partiets statsministerkandidat og overlot rollen som partiets frontfigur til Jens Stoltenberg. Det skjedde også ni måneder før partiets landsmøte, etter et historisk dårlig valgresultat. Jagland fortsatte som partileder, mens Stoltenberg grep regjeringsmakta fra Kjell Magne Bondevik. Etter et kortvarig byks på meningsmålingene, mistet Ap allerede etter seks- sju uker grepet på velgerne. Situasjonen demonstrerte to ting: Partiets problemer skyldtes ikke Jaglands personlighet og lederstil. Årsakene var mer grunnleggende enn som så. Velgerne ønsket resultater, men så ingen. Stoltenbergs nye regjering måtte vente på at landsmøtet fattet viktige vedtak. I de stridighetene som oppsto rundt sentrale politiske saker, demonstrerte Jagland at han fortsatt var partiets sterke mann. Stoltenberg ble oppfattet som handlingslammet til han hadde fått et verktøy å styre med, landsmøtets endelige vedtak. Da disse først forelå, ble alt arbeid satt inn på å gjennomføre store, tunge reformer. Men ingen av disse var egnet til å skape begeistring i velgermassen, og Jens Stoltenbergs regjering gikk på et katastrofalt valgnederlag i fjor høst.

PERSONSTRIDEN ER avblåst i og med at Jagland gjør det klart at han ikke ønsker gjenvalg. Men striden om politikken vil vedvare. Fløyene som sokner til de to personene, vil bestå. Jagland er fast bestemt på å reise kjerringa og gi partiet et godt politisk grunnlag for igjen å vinne oppslutning. Han vil dreie partiets politikk mot venstre. Jens Stoltenberg vil helt fram til landsmøtet være nestleder. Han har hittil valgt rollen som den formelt korrekte, og underlagt seg partiets tradisjoner og beslutninger som er fattet i partiets organer. Det er derfor høyst usikkert om han vil ta styringen i partiet, selv om mange nå vil utrope ham til partiets nye enehersker.

JENS STOLTENBERG står igjen overfor et enormt forventningspress i en situasjon hvor partiet nærmest er i fritt fall. Det er ikke usannsynlig at Ap bare vil være Norges tredje største ved neste meningsmåling, etter Høyre og Frp. I denne situasjonen velger Stoltenberg fortsatt å være uklar om hvorvidt han stiller som partiets lederkandidat. Hans begrunnelse er som tidligere: at dette vil han si til valgkomiteen som nedsettes i mars. Det er helt etter boka. Problemet er imidlertid at velgere flest ikke har forståelse for slike formaliteter. Stoltenberg vil derfor bli utsatt for et enormt press for å avklare noe alle innerst inne vet, nemlig at han stiller som kandidat. Han har hittil vist seg robust nok til å stå imot press. En annen ting er om det er politisk klokt å leke politisk gjemsel med velgerne, partimedlemmene og de tillitsvalgte. Sagt på en annen måte: om Stoltenberg beholder nattesøvnen, er det ikke sikkert partisympatisørene gjør det.

VI OPPLEVER DET paradoksale at mens den påtroppende lederen holder seg til boka, så er den avtroppende lederen i full gang med å skrive selve boka. Og da tenker vi ikke på «Vår sårbare verden» som Jagland fikk utgitt på rekordtid. Nei, Jagland trekker seg fra lederstriden, og får på den måten konsentrert seg fullt og helt om å snekre politikk og tenke nye, kreative tanker for partiet han ikke lenger skal lede. Nå vil personfokuset i stedet samle seg om Stoltenberg, som først vil vente fire uker med å si fra til valgkomiteen at han er leder, og deretter vil fungere som nummer to i partiet og i utformingen av den framtidige politikken.

DENNE DOBBELTROLLEN er mildt sagt vanskelig. Som påtroppende leder har han behov for å være offensiv. Samtidig må han virke samlende. Han kan med andre ord ikke kjempe for hardt i kontroversielle spørsmål. Dermed kan han lett havne, eller forbli, i den noe vage, ulne formen. Det vil i så fall være alvorlig for partiet. Helt siden valget har vi sett hvordan partiet strever med å få en tydelig profil. Valganalysene som gikk ut på at partiet ikke lenger har klare saker som merkevarer, er bare blitt enda tydeligere. I de fleste spørsmål er Ap litt mindre djervt enn andre partier. Og nå får det heller ikke gevinst av å føre en ansvarlig politikk, så lenge andre partier utøver politikken. Lettere blir det ikke hvis det nå blir den avtroppende lederen som kommer med de spennende, banebrytende tankene, mens den nye bare kommer med svake bankelyder fra mors mage. Det beste for partiet ville være om svangerskapet ble framskyndet og at Stoltenberg kom ut og grep tømmene.