NICOLAS CAGE-derfor måtte jeg spise en kakerlakk...

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- For å bli en god skuespiller, må du ha noen av de samme trekkene som en forbryter. Du må være villig til å bryte noen regler for å strekke deg etter nye mål. Det sier Nicolas Cage, som nå ligger på kinotoppen i Norge med sin sterke, grensesprengende innsats i filmen «Adjø, Las Vegas». Sak: Nicolas Cage er mer populær enn noensinne. Filmen «Adjø, Las Vegas», der Cage spiller en alkoholiker på vei mot undergangen, er blitt mottatt med storm både av kritikere og publikum. I dette åpenhjertige intervjuet snakker Cage om seg selv og sin innsats for å gjøre sterke prestasjoner som skuespiller. Stikkord: Nicolas Cage Tekst: Lawrence Grobel Foto: Sted: Los Angeles Cage er bare 32 år gammel, men har allerede en lang og omfattende karriere bak seg. Onkelen hans, Francis Ford Coppola, brukte ham i filmen «Rumble Fish». Som 20-åring vakte han oppsikt for innsatsen i «Birdy». Han kidnappet en baby i filmen «Arizona Junior». I «Forhekset av månen» spilte han mot Cher. I David Lynch-filmen «Wild at Heart» imiterte han Elvis Presley, og i «Honeymoon in Las Vegas» hoppet han i fallskjerm sammen med en hel trupp av Elvis-imitatorer. «Red Rock West» er en av nittitallets krim noir-kultfilmer. VAMPYR, FORBRYTER, gambler og elsker - Cage har spilt mange forskjellige roller. Han har to tatoveringer på kroppen, blant annet en diger firfirsle over hele ryggen. For et års tid siden ble han fridd til av skuespilleren Patricia Arquette. Han sa ja. Der to har et hus i Hollywood Hills. Hvordan opplever Nicolas Cage seg selv? - Det er vanskelig å snakke om seg selv uten å føle seg som en total drittsekk, sier han. - Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. - Fortell hvem du forsøkte å framstille da du spilte inn «Vampyrens kyss» i 1989? - Da var jeg 24 år gammel og besatt av tysk, ekspresjonistisk skuespillerteknikk. Min far underviste i film på universitetet, og som åtteåring fikk jeg være med da han viste studentene filmer som «Nosferatu» og «Dr. Caligaris kabinett». Jeg fikk skikkelige mareritt etterpå. Da vi spilte inn «Vampyrens kyss» forsøkte jeg å brukte teknikken fra disse filmene på en moderne måte. Du bestemte deg for å spise en levende kakerlakk? - REGISSØREN, Robert Bierman, ville at jeg skulle svelge et rått egg. Men jeg ville gjøre noe som var mer troverdig når den karen jeg spilte, skulle gå fra vettet. Ingen hadde spist en kakerlakk før, og hvis jeg gjorde det, kunne vi spare penger på spesialeffekter. Det ville vekke samme reaksjon som å sprenge en buss i lufta og bruke en million dollar. - Hvorfor brukte du ikke en kunstig kakerlakk? - Fordi jeg visste at du og jeg ville snakke om det ti år seinere. Jeg ville gjøre noe som var pønk, for å si det slik. Jeg hadde musikalske helter som The Who, som knuste gitarene sine. Jeg ville ha like mye energi som rocken, denne fredløse feelingen, skape en sjokkbølge i miniformat. - Hvilke ettervirkninger fikk det for deg at du spiste en kakerlakk? - Jeg fikk mareritt. Jeg var ikke i stand til å spise mat på et par dager. Hvis jeg tenker for mye på det, gjør det meg skikkelig syk. Jeg kan for øvrig fortelle deg at dyrebeskyttelsen ringte meg opp de hørte hva jeg hadde gjort. - SELVDESTRUKSJON og selvmord er temaer i filmen «Adjø, Las Vegas». Er selvmord et fenomen du kan forstå? - Jeg aksepterer ikke selvmord som noen løsning, men jeg kan forstå den stemningen man kan komme i når man sier: «Jeg plugger meg ut av dette systemet fordi det irriterer meg.» Men for min del er selvmord mot min overbevisning. - John O'Brian, forfatteren av romanen «Adjø, Las Vegas», tok livet av seg. Hva virket sterkest på deg, filmen eller boka? - Min opplevelse av boka var uendelig mye sterkere. Jeg kjente ikke igjen meg selv i den da jeg leste den. Da jeg så filmen, var det umulig å kutte meg selv ut av opplevelsen. Jeg hadde investert mine egne følelser i boka på en måte jeg ikke hadde opplevd med noen bok siden jeg leste «A Clockwork Orange» eller «Vidunderlige nye verden». Jeg husker Francis Ford Coppola sa til meg at romaner er vakre, men at de er som gamle tog og at filmen er vår tids kunstform. - Er du enig med onkelen din? - Jeg mener at skrivingen er roten til alt og at en stor roman forteller historien på en måte som filmer ikke er i stand til å gjøre. Bøkene vekker forestillingsevnen og jeg elsker følelsen av å ligge i senga og lese kapittel etter kapittel og se det for meg akkurat som jeg ønsker det, høre stemmene slik jeg vil høre dem og ikke få dem slynget inn i hjernen og øynene. - Hvilke bøker har påvirket deg? - KAFKAS «FORVANDLINGEN» gikk rett i hjertet på meg. Tanken på en ung mann som våkner en morgen og er blitt til en kakerlakk og det hatet han føler mot familien sin, det er et perfekt bilde på tenåringsopprør. Min favorittforfatter for øvrig er Dostojevskij. - Hvem inspirerte deg til å bli skuespiller? - James Dean i «Øst for Eden». - Du skal en gang ha sagt til onkelen din «Du var stor, men nå er det jeg som bærer kappen». Dette skal visstnok James Joyce ha ytret om Henrik Ibsen i sin tid. Var det en spøk eller mente du det? - Jeg hadde hørt denne setningen hjemme, en gang faren min og onkel Francis snakket om Joyce og Ibsen. Mange år seinere, etter filmen «Valley Girl», sa jeg - og nå må du få med deg at jeg sier dette med en latter - jeg sa til onkel Francis, som satt der og tente en sigar: «Du var stor, Francis, men nå er det jeg som bærer kappen». Han ble forvirret og oppbrakt. Det ville være en løgn å underslå at det er en knallhard konkurranse mellom mennene i familien min. Jeg vet ikke hvor det stammer fra. - Konkurrerte du med vennene dine da du var barn? Drev du med noen idrett? - IDRETTEN var et problem for meg på skolen. Marerittet var øyeblikket da noen sa «Nå skal vi velge lag». Jeg ble aldri valgt. Faren min var ikke en fyr du spilte ball med. Han var mer typen du gikk på kino sammen med og så klassikere. - Du har sagt at faren diner en James Bond med doktorgrad? - Det var fordi faren min ligner på Sean Connery. Jeg husker at han tok med med på en drive in-kino og så «Dr. No». Plutselig så jeg faren min i hovedrollen. - Din mor led av alvorlige depresjoner og vrangforestillinger og måtte til slutt på sykehus da du var guttunge. Når ble du klar over at hun var syk? - Jeg visste at det var noe galt da hun begynte å snakke med veggene. Jeg husker at jeg sa: «Mor, vegger kan ikke snakke.» Det syntes hun var riktig festlig. Hun er et meget følsomt menneske som egentlig er ganske munter. Men i likhet med alle andre som blir rammet av slik tilstander, opplever hun det hun ser og hører som virkelig. Når hun kommer i slike stemninger, finner hun på den mest utrolige poesi, vakker og kraftfull og skremmende. Nå går alt heldigvis bedre. - ER DET SANT at moren din pleide å erte faren din med at Robert Mitchum var den egentlige faren din? - Ja, og jeg skulle gjerne vist deg et bilde av Mitchum med innskriften: «Til Joy, med kyss og kjærlighet, Bob». far spurte alltid: «Er Nicky min gutt?» Og vitsen er at alle visste at det var en spøk unntatt meg. Det pågikk i årevis. Mor fortalte meg nylig: «Jeg bare sa at jeg hadde vært sammen med en annen mann, men jeg hadde ikke vært det. Jeg ville bare forsøke å gjøre ham sint.» Og jeg sa: «Men mor, jeg har vært sint på grunn av dette i 32 år». Og i 30 år har far vært litt sint på meg, og dette er trolig årsaken. - Skuespillerinnen Kathleen Turner beskyldte deg for å ødelegge filmen «Peggy Sue Got Married» fordi du gjorde om stemmen din på en merkelig måte? - Hun gjentok det ikke etter at hun så filmen ferdig. Mens vi holdt på med filmen spurte hun i ett sett, «Hva driver du med? Du ødelegger filmen!» Jeg leste bøker om Edvard Munch på den tida og var fascinert av å lese om hvordan alle hatet bildene hans til å begynne med. Jeg trodde jeg måtte skape motstand. Jeg var 22 år gammel og jeg hadde en typisk arrogant, steil holdning. - I 1990 sa du at du fortsatt var på leting etter hva du ønsket å gjøre. Er den jakten over? - JEG VET HVA JEG VIL og jeg gjør det, men jeg er fortsatt i høyeste grad en elev i mitt fag og jeg tror ennå på at jeg kan nå lengre. Jeg tviler ofte på meg selv. - Nå er du aktuell med filmen «The Rock», der du spiller mot Sean Connery, mannen som ligner på din far? - Sean Connery liker skuespillere og kan ikke fordra tøv og lureri. Jeg spurte ham hvordan man skaper seg en image - du vet, filmstjerne-imaget. Hva med en skuespiller som gjerne vil endre utseendet sitt eller stemmen sin? Han svarte: «Ikke tenk på det, ikke bry deg med imaget. Bare gjør jobben din.»

Artikkelen fortsetter under annonsen