Nissen med på lasset

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forhåpningene om at overføringen av sykehusene fra fylkeskommunene til staten skulle gi mindre spillerom for politisk strid og mer for helse, er i ferd med å knuses. Dramatikken i Helse Sør er et uttrykk for dette. Regionstyrets leder, Oluf Arntsen, fikk ikke flertall for å kaste direktør Steinar Stokke, og valgte selv å gå, hvorpå helseminister Dagfinn Høybråten svarte med å avsette hele styret. Noen annen mulighet hadde neppe statsråden, som har det øverste ansvaret for helsevesenet. Styrets leder i et statsforetak er statens mann, og dermed Høybråtens forlengede arm inn i regionstyret.

At Arntsen i tillegg er KrF-politiker og var statssekretær i Lars Korvalds regjering sammen med Per Høybråten og Kjell Magne Bondevik, understreker ytterligere hvem han representerer i denne sammenheng. En logisk konsekvens av dette burde være at det nye styret gjennomfører det forslaget Arntsen framsatte og som i denne sammenheng er Høybråtens vilje. Om det vil skje, er en annen sak. Uansett har striden rundt Helse Sør og Steinar Stokke nådd et støynivå så høyt at kanskje foretaksdirektør Stokke selv kommer på tanken å vurdere sin egen stilling.

Erfaringene så langt med helsereformen er mildt sagt delte. Vel kan det dokumenteres høyere effektivitet i pasientbehandlingen. Men helseforetakenes underskudd florerer. Og beslutningene på foretaksnivå er omstridt, enten det dreier seg om nedlegging av sykehus og avdelinger, eller svimlende godtgjørelse til folk i toppledelsen.

Formålet med reformen var å få en overordnet styring av sykehusene, slik at man unngikk at fylkeskommunene spilte rikspolitikerne ut mot hverandre i en evig budsjettkamp. En samordning av helseressursene skulle også skape grunnlag for en fornuftigere arbeidsdeling mellom sykehus i en region, på tvers av fylkesgrenser. Delegering av lønnspolitikken til det enkelte helseforetak skulle både bidra til å løse opp i fastlåste profesjonsstridigheter og til større effektivitet.

Det ledelsen for de nye foretakene imidlertid synes å ha misforstått, er at foretakene er 100 prosent eid av det norske folk, og at de derfor er underlagt politisk styring og kontroll. Slik må det være. Det må også småkonger i systemet forstå.