NOAS må bjeffe mer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MANNSKAPET HANG i taustiger og hjalp folk opp i skipet. Det var tre år etter at USA tapte Vietnamkrigen, og mange tusener flyktet fra det nye regimet, til havs i overfylte båter. Eigil Nansen fra rederiet Lyseline tok initiativ til å dra ut og redde folk. Skipet Lysekil plukket opp 235 mennesker fra tre vrak. I kanskje 20 sekunder holdt NRK-journalist Erling Borgen en vietnamesisk baby. Aftenpostens fotograf Erik Berglund knipset. Bildet ble stående. Nansen fikk med seg et fransk fyrverkeri av et kvinnfolk på Lysekil-aksjonen. Dermed var det gjort. Annette Thommessen ble bitt av flyktningbasillen.

FOR 25 ÅR SIDEN var hun med på å starte Norsk Organisasjon for Asylsøkere. I dag feirer NOAS jubileum med fagseminar, politisk debatt, stand up og utdeling av Annette Thommessens minnepris. Dagens tema: Hvordan har forståelsen av beskyttelsesbegrepet og asylpraksis utviklet seg? Det er fristende å oppsummere utviklingen slik: Fagfolk, politikere og menigmann kan langt mer om flyktninger, konvensjoner og menneskerettigheter i dag. Til gjengjeld er solidariteten mindre. Den rødgrønne regjeringen løper fra løftene sine på Soria Moria, uten politiske protester. Og hvor er radikalerne og idealistene når UDI skal returnere palestinske asylsøkere? Hører vi protestene når søkere skal sendes tilbake til verstingbandet Hellas og MUF-erne igjen må søke opphold?

«DET ER TYPISK norsk å være god». Professor Cecilia Bailliet mener uttrykket passer for NOAS. Organisasjonen har som formål å ivareta asylsøkeres rettssikkerhet og beskytte individet. NOAS funger ganske likt som før, mener generalsekretær Morten Tjessem.

Problemet er at asylsøkere stigmatiseres – og at solidaritet og humanisme undergraves av politisk nyttetenkning. Flyktningene er heller ikke de samme. De flykter ikke lenger fra diktatur og politiske forfølgelse, men fra borgerkrig, korrupte stater, land uten en fungerende stat, naturkatastrofer, kriminelle nettverk, kjønnslemlestelse og trafficking. Det handler om evig oppdatering. Og; i hvilken grad er Norge bundet av FNs anbefalinger? Hvor bundet bør vi i anstendighetens navn være i 2009? Professor Bailliet etterlyser innsyn og gjennomsiktighet i asylbehandlingen.

«YRETTFERDIGHET» ropte Annette Hilda Arosa Thommessen med fransk temperament og pikant uttale. Hun ble kalt «utrettelig bråkmaker» eller «rettferdighetens virvelvind». Hun kombinerte moderlig omsorg med skarpe spørsmål. Hun ringte Thorvald Stoltenberg midt på natta og fikk ham til å øke flyktningkvoten med 300 vietnamesere. Avisutklipp fra 80-tallet viser at temperaturen var høy. Men engasjementet for flyktninger var samtidig varmere. I -87 kunne attentattrusler og protester ha stoppet NOAS-lederen fra å holde 17. mai-tale i Drøbak. Men innvandreren vant nasjonaldagen.

FORSKER JAN-PAUL BREKKE tegnet opp: sjenerøsitet versus en restriktiv holdning. Hjelp mot kontroll. Individuelle rettigheter mot nasjonens behov for kontroll og interesser. Asylpolitikken preges av konstant spenning. I spenningsfeltet opererer NOAS. Spenning skyldes ikke minst de enorme svingningene – i noen perioder flykter så mange flere.

SOM UNG JOURNALIST benyttet jeg enhver anledning til å intervjue den storrøykende damen. Hun kritiserte ofte Statens utlendingskontor for overflatisk saksbehandling. Hun snakket fritt. Jeg intervjuet henne en gang i nærradio om toppløs soling og muslimer. Måtte vi kanskje kle på oss fordi muslimene var vant til tildekte damer? Niks. Mennene skulle derimot sendes på kjønnskurs. Synspunktet ble hun faktisk også forsøkt saksøkt for. Hun mente Norge befant seg i en pubertetsfase og identitetskrise – over at flyktninger faktisk kommer hit. Problemet er at det virker som sjokktilstanden aldri går over. Annette Thommessen sa ofte: «Vi må lære å leve med hverandre».

– MUTTER’N HADDE rett, sier Christian Thommessen til Dagbladet på seminaret. Han snakker om båtflyktningene som ble en ressurs for Norge – leger og fagfolk – som vi knapt kunne ha klart oss uten. Jeg spør han om moras rolle både som refser og som lagspiller med norske myndigheter.

– Hun var en spiller. Hun kunne brøyte seg gjennom stål og betong. Men hun skjønte at for å få gjennomslag hos politisk ledelse, måtte hun også bli oppfattet som en medspiller.

NOAS FIKSER balansegangen. Annette Thommessen er blitt et ikon. Dagens asyldebatt preges av angst, aggresjon og apati. NOAS har stor troverdighet, og fortjener ros for stayerevne og klart fokus. Men jeg savner temperament. Asylsøkerne trenger NOAS som en enda sterkere kraft – mens asylretten står under hardt press, Europa lukkes og asylsøkere stigmatiseres – også av norske politikere.