Nobelprisen for å ta risiko

Første gang jeg hørte Kim Dae-jung legge fram sin «solskinnstrategi» for politikken overfor Nord-Korea, var på et seminar på Institutt for fredsforskning i januar 1994. Da hadde han tre tapte presidentvalg bak seg og liten støtte for strategien.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da han i 1997 endelig seiret, var det ikke på grunn av solskinnsstrategien, men den akutte finanskrisen i Sør-Korea. 74 år gammel, og valgt for fem år, var det ingen tid å miste. Opprydding i økonomien, nye framstøt for demokrati og en offensiv for solskinnstrategien ble satt i gang samtidig.

Dersom Bill Clinton er mannen «som alltid kommer tilbake», er Kim det i enda større grad. En som har overlevd attentater, sittet i fengsler og så vidt unngått diktatorens dødsstraff, vet hva risiko er. Hvert av de tre politiske programmene han har igangsatt er alene tøft nok i et samfunn med lang tradisjon for maktkonsentrasjon, konservatisme og kommunistfrykt. Kim sliter med de store konglomeratenes makt, opposisjonen kan blokkere reformer, og sterke regionale motsetninger nærer mistro til ham som Cholla-regionens mann. Solskinnstrategien kan derfor falle fordi han har engasjert et regime som er fryktet i Sør, er økonomisk svakt og regnes som politisk uberegnelig.

Toppmøte

Kim Dae-jung oppnådde et toppmøte og en avtale med Nord-Koreas diktator Kim Jong-il av to grunner. For det første valgte han å tro på signaler om at Nord-Korea ønsket dialog, trass i provokasjonene det utførte: sprenging av fly, kidnapping og angrep på sørkoreanske borgere. For det andre har hans strategi vært å gi konsesjoner til Nord uten å kreve likeverdige motytelser i en tillitsskapende periode. «Fredelig engasjering» er blitt å gi to innrømmelser mot å få én tilbake. Nord fikk det første offisielle møtet, nordkoreanske fanger i Sør er sluppet fri, og mye av den økonomiske bistand fra Sør-Korea skjer på nordkoreanske premisser. Nølende gikk Kim Jong-il med på gjenvisitt i Seoul. Og først nylig fikk Sør-Korea de militære i Nord i tale og kan snakke om tillitsskapende tiltak på det området.

Alvor

Dette er ingen vanlig forhandlingsstrategi. Den er bygd på at Kim Jong-il mener alvor og på at han faktisk har lyktes i å få sine generaler med på at modernisering av den nordkoreanske økonomien ved åpning overfor omverdenen er helt nødvendig. Kim Dae-jung er dessuten avhengig av støtte for sin linje fra USA og indirekte også fra Kina, Nord-Koreas historisk viktigste allierte. Så langt har disse forutsetningene slått til, og så langt har strategien også støtte i befolkningen i Sør-Korea. Opposisjonen anklager ham for å svikte fundamentale menneskerettigheter ved å tie om undertrykkelsene i Nord. Kims svar er å mobilisere de millioner av familier som er rammet av delingen av Korea. En serie med gjenforeninger og nye jernbanespor over grensen skaper forventninger.

Risiko

Uansett er det langt fram og fortsatt risiko for tilbakeslag. Kim Dae-jung går av i begynnelsen av 2003. Seirer opposisjonen da, kan han imidlertid allerede ha bundet opp en ny president og Pyongyang til å føre strategien videre. Da vil Nord-Korea også måtte yte noe: økonomisk og politisk liberalisering, militære tiltak som demper frykten i Sør, en formell fredsslutning. Men Nord-Korea kan også velge å teste en ny president med nye provokasjoner. Da kan prosessen stanse.

Troverdighet

Kim har som Nelson Mandela høy troverdighet etter mange års prinsippfast kamp for demokrati og menneskerettigheter. Når han har latt ømtålige politiske spørsmål ligge i dialogen, går han så langt fri for kritikk. Det er få som hittil krever å vite hva slags endelig statsløsning det skal bli ved gjenforening. Tysklands eksempel får Seoul til å frykte at det vil koste dem dyrt å gå for fort fram. Verste scenarie er at Nord-Korea faller sammen av seg selv. Kims rådgivere tenker seg en konføderal løsning som gir gradvis økonomisk integrasjon og rom for forskjeller i politisk styreform. Utviklingen videre kan neppe detaljstyres. Men Kim fortjener prisen for å ha tatt risikoen ved å sette den i gang.