Nødrop fra sektbarna

En fersk rapport avdekker alvorlige brudd på norske barns rettigheter i kristne menigheter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I brev til statsminister Kjell Magne Bondevik slår Redd Barna alarm, og ber om at myndighetene passer på hva som skjer i de stadig flere friskolene.

-  Barn har rett til ytringsfrihet, til religionsfrihet, til tankefrihet. De har rett til skikkelig utdanning og de har rett til helse. Barnas rettigheter krenkes i dag i mange trossamfunn. Nå ber vi statsministeren ta affære, sier fungerende informasjonssjef i Redd Barna, Marianne Borgen.

Friskoler
Redd Barna ber nå regjeringen om å sikre at alle kirkesamfunn som får offentlig støtte forplikter seg til å følge FNs konvensjon om barns rettigheter
.

De ber også regjeringen styrke tilsynet med de livssynsbaserte friskolene.-  Ungdom som har brutt ut advarer i Redd Barnas rapport (pdf-utgave) mot utviklingen av stadig flere friskoler knyttet til menighetene. På den måten reduseres kontakten med omverdenen ytterligere, sier Borgen.

Titusenvis

Hun sier at det ikke finnes noen pålitelig statistikk over antall barn og unge knyttet til de isolerte trossamfunnene, men at det dreier seg om titusenvis.

Borgen har siden slutten av 90-tallet jobbet sammen med advokat og familiemekler Turid Berger for å hjelpe ungdommer som har brutt ut av isolerte trossamfunn.

«De og vi»

KOM SEG UT: - Jeg har alltid vært en opprører og det var en fordel. Det verste er de barna som altfor lett tillpasser seg systemet, sier Pål Hilmar Sollie som vokste opp i Jehovas vitner. Foto: Kristin Svorte
KOM SEG UT: - Jeg har alltid vært en opprører og det var en fordel. Det verste er de barna som altfor lett tillpasser seg systemet, sier Pål Hilmar Sollie som vokste opp i Jehovas vitner. Foto: Kristin Svorte Vis mer

-  Mange har fortalt oss at de ønsket at noen utenfor menigheten hadde forstått hva som foregikk, sier Berger.Om hjelpen ville bli tatt imot er en annen sak:

-  Det etableres en forståelse av «de og vi». De utenfor trossamfunnet er fortapt, mens de selv er blant de utvalgte frelste, sier Berger.

Fryktet Guds straff

Som barn fryktet Pål Hilmar Sollie (40) dommedag og Guds straff. 20 år etter han brøt med Jehovas vitner sitter frykten der fortsatt.

I dag er Pål Hilmar Sollie gift og far til en datter på tre år. Som barn forberedte han seg på dommedag.

- Da jeg var sju år skrev jeg brev til bestemor hvor jeg ba henne melde seg inn i Jehovas vitner slik at hun ikke skulle dø, forteller 40-åringen. Han synes fortsatt det er vanskelig å tenke på framtida.

Var en pøbel
Jehovas vitner er ikke spesielt nevnt i Redd Barnas rapport «Til tross for tro», men Sollie kjenner igjen rapportens beskrivelser av hvordan det er å vokse opp utenfor storsamfunnet.

- På skolen gjorde jeg en del ting som ble oppfattet som pøbelstreker, men egentlig var det et rop om hjelp. Jeg ønsket noen å snakke med.

Alle lærerne på skolen visste at Sollie var med i Jehovas vitner, men ingen tok det opp med ham.

Vitnene mente dommedag skulle komme i 1975, året da Sollie fylte ti år.En dag dette året skulket han unna en vaksine alle i klassen måtte ta.

- Lærerne sa jeg måtte ta den neste år i stedet. Da følte jeg meg veldig lur - jeg kom jo ikke til å leve så lenge, forteller han.

Ingen frihet
Sollie fortalte ikke om frykten for å dø til verken lærere eller klassekamerater. Likevel var det livet på skolen som bidro til at han brøt med Jehovas vitner som 20-åring.

- Vi skulle helst ikke være sammen med de «verdslige» barna, men jeg var veldig sosial og fikk flere venner på skolen som ikke var med i menigheten. De ga meg et miljø med andre tanker og impulser. Det at jeg måtte forholde meg til en annen virkelighet på skolen gjorde det lettere for meg å komme meg ut. Derfor er det skummelt at det nå blir flere religiøse friskoler, sier han.


Dette sier ungdommer til Redd Barna

«Det jeg husker best, helt fra jeg var liten er frykten - frykten for Gud. Hvis jeg gjorde noe galt, så var Han der og sladret til foreldrene mine.»

«Uansett hvor mye jeg ba eller uansett hvor mye jeg fastet. Uansett hvor mye jeg gjorde så gjorde det meg ikke mer frimodig eller mer stolt eller mer glad. Jeg fikk bare lyst til å rømme fra alt, for jeg ble så sliten av det.»

«Det var mye vold. Hvis jeg kom for sent hjem holdt pappa meg, mens mamma slo. I den tiden var jeg ikke med på møtene. Mye av aggresjonen til mamma og pappa kom av det. De sa jeg var fortapt og at jeg ikke skulle være født. Jeg ble hard, særlig utad. Lærte meg å holde et ansikt som er vanskelig å knuse.»

«Det var sikkert lyspunkter i min tilværelse, men jeg klarer ikke huske det. Det jeg husker var at jeg aldri var trygg. Fortapelsen lå under hele tiden - også når ting var bra.»

Ungdom til Redd Barna i rapporten «Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn»