Nødtelefonen

Tast én for vold mot barn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JA, JEG tror på justisminister Knut Storberget når han nå stiller seg i spissen for en bred og landsomfattende aksjon mot familievold, eller vold i nære relasjoner som det også heter i utallige granskninger, undersøkelser og offentlige utredninger gjennom tidene. Og likevel, jeg frykter de største ordene som folkebevegelse og et landsomfattende behandlingstilbud til voldelige menn som skal lære å slutte å slå. Ikke fordi jeg ikke støtter forslagene om en nødtelefon for barn, behandling for voldelige menn og generelle oppfordringer til folk om å bry seg og melde fra hvis de har mistanker om at barn lider overlast i hjemmet. Eller på asylmottak, for å tråkke på en øm tå. Saken er at jeg fortsatt går her og lurer på hva barnevernet gjør med de 2000 bekymringsmeldingene de allerede har liggende uåpnet på skrivebordet. Er hjelpeapparatet virkelig i stand til å spisse seg inn mot de visstnok 100 000 barna som lever med familievold, ifølge Storberget, NIBR og SSB? Og gjelder bekymringen også asylsøkerbarna?

ELLER BLIR det med talen? Blir det med markeringen av åpningen av barnas nødtelefon der Barneombudet sier noen velvalgte ord? For i andre enden av telefonlinja må det sitte kvalifiserte personer døgnet rundt som ikke bare kan vurdere situasjonen, men som kjenner systemets irrganger og er så trygge på at de har et kompetent nettverk i ryggen som kan gripe inn og løse situasjonen for barn og foreldre både på kort og på lengre sikt. Barnas nødtelefon uten reell hjelp i andre enden, er enda et overgrep, slik jeg ser det. Fortsatt vil trolig barn i voldelige familier være mest avhengig av at mor er sterk nok til å komme seg i dekning i et krisesenter som et første skritt på den lange veien mot et eget liv utenfor fare.

STORBERGET skal ruste opp politiet med en egen familievoldsenhet. Han skal styrke institusjonen Alternativ til Vold (ATV) og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, begge ypperlige tiltak som har vært sultefôret av staten i flere år, men som nå altså skal opp å stå. For vi er ganske riktig bortimot verdensberømte når det gjelder å tilby terapi til voldelige menn. Og i motsetning til f.eks. svenskene ser vi slik hjelp som relevant også for ofrene. Men foreløpig i et svært beskjedent omfang. Skal noe monne, må regjeringen øremerke psykiatripenger til disse tiltakene. Samtidig som den står overfor den helt store utfordringen: Hvordan få barnevernet som i dag er underlagt et mylder av etater og kontorer både regionalt og kommunalt, til å virke helhetlig og oversiktlig?

VEIEN til helvete er som kjent brulagt med gode intensjoner. En av dem er åpenbart familievernkontorene som ifølge avdelingsdirektør i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet lenge har vært «en hemmelig tjeneste», altså et offentlig hjelpetilbud som ikke er kjent i befolkningen. Vi har 62 slike kontorer, og direktoratet melder til Aftenposten at nå er man faktisk i gang med å markedsføre dem. Så her går det unna. Asylsøkerbarna får vi vel heller returnere.