Nødvendig dialog

I Trondheim strakk biskop Odd Bondevik ut en åpen hånd til sine motstandere i homofilidebatten. I Oslo ble representanter fra de største tros- og livssynssamfunnene enige om en ny formålsparagraf for skolen. Det kan bli viktige bidrag til en ny religionspolitikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er oppsiktsvekkende når representanter fra største tros- og livssynssamfunnene enes om formålsparagraf og om å ha et felles KRL-fag, men med full fritaksrett som en sikkerhetsventil. Det skjedde da Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i samarbeid med Verdikommisjonen la fram en rapport siste uke.

  • Skolens formålsparagraf har i realiteten forandret seg svært lite siden 1848. I den utvidete opplæringsloven fra 1998 heter det blant annet: "Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding...". Spørsmålet er om "ei kristen og moralsk oppseding" lar seg forene med toleransekravet i en flerkulturell skole? Nei, mener Samarbeidsrådet, og kommer med en ny formulering: "Skolens opplæring skal bygge på den kristne og humanistiske kulturarven, gi rom for religiøst, livsynsmessig og kulturelt mangfold og gjøre elevene fortrolige med fellesmenneskelige verdier."
  • Om denne formuleringen har sine svakheter er poenget likevel at de er blitt enige om en tekst. Det er en begynnelse som politikerne bør lytte til. Politikerne har med dette fått en god anledning til å utøve religionspolitikk, snarere enn en bestemt kirkepolitikk: I en liberal og demokratisk stat burde det være en sentral oppgave å sikre religionsfrihet fullt ut og på alle plan. I dette ligger det en umistelig verdi, som burde være synlig allerede i skolen.
  • I vår egen religiøse historie har det vært mange og konfliktfylte motsetninger. De viktigste frontene har kanskje vært mellom disse: De som har villet hevde troen og kristendommen gjennom politikk og lovverk og de som avvist denne koblingen mellom politisk makt og religion. De første har hatt legitimitet i Grunnloven, og med denne legitimiteten har de ført den ene teologiske debatten etter den andre inn på den politiske arenaen. Det er til tider blitt en smakløs saus av teologi og politikk, av og til underholdende, men mest krenkende overfor grupper i samfunnet, som i homofilidebatten, og overfor mennesker med andre livsoppfatninger.
  • Nå er dette i ferd med å endre seg. Heldigvis. Det er her biskop Odd Bondeviks utstrakte hånd kommer inn. Er den det første tegnet på at Kirken selv kan leve med to syn og ulik praksis i homofilidebatten? I så fall er det på gang en prosess i Kirken som tar dialogen like mye på alvor som Samarbeidsrådet har gjort i spørsmålet om skolen. En dialog der staten verken skal være dommer eller forvalter av et samfunns rettigheter, men garantisten for de forskjellige samfunns likeverd. Når noen forfekter statskirkens beståen av hensyn til å opprettholde en liberalitet og mangfoldighet i Kirken, forutsetter dette argumentet nettopp den gamle koblingen mellom politisk makt og religion. I den nye dialogen bygger tros- og livssynssamfunnene og de ulike gruppene innen Kirken, selv opp den gjensidige respekten.
  • Dette gir grunnlag for en ny religionspolitikk. Det er å håpe, for amerikansk kultur velter over oss, og flere forskere spår at den amerikanske middelklassereligiøsiteten er på vei, ja, den er her allerede med sin moralisme og adjektivkristendom. Mange bedrifter i næringslivet har kristne formålsparagrafer og sånn som mange ter seg, kan det være en lettvint vei ut av det moralske villniss å slå seg på brystet med en kristen formålsparagraf.
  • Om vi ikke selv tar et oppgjør med ideologien og tankegangen bak dette, så kan vår legitimering av religion og makt, om den enn måtte være av bare symbolsk karakter, bli lett å erobre: Da vil både Storebrand og Fremskrittspartiet kunne smykke seg med både Grunnloven og Kristendommen. Og forfekte statens verdigrunnlag!