Nødvendig fornyelse

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter halvgått løp med et halvgodt politisk resultat var det behov for endringer og en ny giv i den rødgrønne regjeringen. Gårsdagens statsrådsskifter som først og fremst skyldes SVs dårlige valgresultat, kom likevel raskere og var mer omfattende enn det mange hadde ventet både mannskapsmessig, strukturelt og politisk. Hensikten er både å gjenreise SVs politiske profil på kunnskaps- og miljøpolitikken og å fornye og styrke regjeringen. Tida vil vise om det lykkes.

Delingen av kunnskapsdepartementet framstår som et fornuftig grep. Å skulle ha det politiske ansvaret for alt fra barnehager til doktorgrader og forskning viste seg å bli et altfor stort kontrollspenn for én og samme statsråd. Prioriteringen av høyere utdanning og forskning ble skadelidende. Den nye kunnskapsministeren, Bård Vegar Solhjell, som får ansvar for barnehager, grunnskolen og videregående skoler, har solid partibakgrunn og er en av SVs kronprinser. Han har ord på seg for å være både lyttende og ha strategiske evner, han får en mer håndterlig politisk portefølje og er ønsket velkommen av skolens egne.

Den nye statsråden for høyere utdanning og forskning, Tora Aasland, er en av SVs veteraner. Hun har representert partiet på Stortinget i flere perioder, har embetseksamen og forskererfaring og var nestleder i Mjøsutvalget for høyere utdanning. I sum er dette en bakgrunn som gjør at hun vil kunne framstå som troverdig og kompetent i universitets- og forskningsmiljøene.

SVs tidligere mangeårige partileder, Erik Solheim, har fått oppgaven som miljøminister samtidig som han beholder ansvaret for utviklingssakene i utenriksdepartementet. Det skyldes i vesentlig grad at Solheim nødig ville gi slipp på arbeidet som utviklingsminister. Den offisielle begrunnelsen er at regjeringen ønsker å sette miljøpolitikken inn i en større sammenheng. Det høres selvsagt forstandig ut. Klimatrusselen er det viktigste internasjonale politiske spørsmål i vår tid og ingen kan bestride at denne utfordringen henger nært sammen med utviklings- og bistandspolitikken. Men samtidig er begge områdene så krevende at de ville gitt to statsråder mer enn nok å henge fingrene i. Når det er sagt, er Erik Solheim trolig den i SV som har best forutsetninger for å arbeide med begge saksfeltene. Fra sin nye posisjon som superminister bør han bli langt mer synlig på den hjemlige politiske arena og kunne tilføre både SV og regjeringen ny politisk energi.

Den tredje nye statsråden er historisk. Manuela Ramin-Osmundsen er landets første statsråd med minoritetsbakgrunn. En stadig viktigere del av den politiske debatten handler om utviklingen av det flerkulturelle Norge, og tida var overmoden for at regjeringens sammensetning også speiler denne delen av den norske virkeligheten. Det vesle barne- og likestillingsdepartementet har fått en stadig mer beskjeden rolle i regjeringen og Karita Bekkemellem måtte nå finne seg i å få avløsning for å skaffe rom for en ny politisk prioritering. Samtidig får Ramin-Osmundsen noen nye oppgaver fra arbeids- og inkluderingsdepartementet som igjen avlaster Bjarne Håkon Hanssen. Han sitter likevel igjen med mer enn nok av store utfordringer. Men Ramin-Osmundsen er temmelig blank når det gjelder politisk erfaring og utgjør som sådan et meget usikkert kort i den nye regjeringskabalen.