Nødvendig helsereform

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er noe logisk og innlysende over de grep regjeringen nå foreslår i stortingsmeldingen om den nye helsereformen. Ingen kan være uenig i målet om «rett behandling på rett sted til rett tid». Det forunderlige er at vi i dag ser altfor mange eksempler på det motsatte. Pasienter blir først behandlet når de er så syke at de trenger sykehusbehandling eller når de har utviklet kroniske sykdomstilstander som krever store helseressurser. Med å vri innsatsen i større grad mot primærhelsetjenesten, som fins i kommunen hvor pasienten bor, og satse på forebygging gjennom tett oppfølging framfor reparering på sykehus, er målet å spare så vel pasienter og samfunnsøkonomi for unødvendige lidelser.

Protestene mot reformen er først og fremst kommet fra legehold. Man har festet seg ved signaler fra helseminister Bjarne Håkon Hanssen om at sykehussektoren ikke skal få flere legestillinger og at fastlegene ikke lenger få ha så mange pasienter som i dag. Men reformens viktigste virkemiddel er å etablere et system som gjør kommunene økonomisk medansvarlige for kostnadene ved sykehusinnleggelser. Samtidig skal kommunene få overført en del av de penger sykehusene får i dag for å bygge opp bedre og billigere helsetjenester. Det er snakk om å følge opp pasienter som er i risikosonen for å utvikle diabetes II og kols. Det er snakk om å etablere tilbud for gamle pasienter som skrives ut fra sykehusene.

Verken helseministeren eller statsministeren ser for seg at sykehusøkonomien vil krympe. Den er doblet på sju år og vil helt sikkert vokse jevnt og trutt i åra som kommer. Men ved å vri midlene og incentivene, håper man å bremse kostnadsveksten i sykehusene så mye at man unngår helsemessig og helseøkonomisk kollaps. Samhandlingsreformen er et av flere svar på de utfordringer som aldersutviklingen i befolkningen stiller oss som samfunn. Eldre legger i dag beslag på større deler av helseressursene enn deres andel i befolkningen tilsier. Når antall eldre over 67 år vil fordoble seg de nærmeste 50 åra, vil behovet for bedre organisering av helseressursene tvinge seg fram.