Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Nødvendig krise

EU-kommisjonens president Jacques Santer var ikke preget av skyld eller skam da han i går begrunnet kommisjonens historiske avgang. Han tok det politiske ansvaret for skandalene, men bagatelliserte og tok avstand fra grunnlaget for granskingsrapporten som tvang fram kommisjonens kollektive fall.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For Santer og hans kolleger er det selvsagt leit at de praktfulle europeiske byggverk og storslåtte visjoner skal overskygges av snuskete historier om svindel, samrøre, vanstyre og korrupsjon. For alle andre må det føles befriende at fraværet av politisk styring endelig får konsekvenser. I 42 år har mangel på åpenhet og innsyn ført til høy toleransegrense for korrupsjon og kriminalitet. Den svenske statsministeren Göran Persson ordla seg slik i går: «Dette er en alvorlig situasjon for EU, men jeg vil ikke underslå at jeg føler en viss lettelse.»

  • Kommisjonens avgang kan innvarsle en dyptgående politisk og institusjonell krise i EU. Men de 15 medlemslandene kan langt på vei begrense skadevirkningene av at unionens utøvende organ er redusert til et forretningsministerium. Jo raskere EU-landenes stats- og regjeringssjefer utpeker sine nye kommissærer, desto svakere effekt vil krisen få både for utvidelsen østover og for den harde dragkampen om finansieringen av EUs framtidige budsjetter - Agenda 2000 - som skal behandles på toppmøtet i Berlin i neste uke. Allerede i går lå det en kime til konflikt i spørsmålet om hvor lenge kommisjonen kan bli sittende. Europaparlamentets president José Maria Gil-Robles og britenes statsminister Tony Blair så begge at tidsaspektet kan bli viktig for graden av politisk lammelse. Santer så det ikke - han kunne tenke seg å sitte noen måneder på oppsigelse. Evnen til politisk og demokratisk kontroll med EUs budsjetter kan få viktigere konsekvenser på lang sikt enn et kortvarig tomrom av utøvende makt.
  • Det er Europaparlamentet i Strasbourg som, på tvers av partigrensene, har drevet fram den uavhengige rapporten som felte kommisjonen. EUs eneste folkevalgte organ har tradisjonelt sett vært en taleklubb uten reell politisk innflytelse, men fikk styrket sin posisjon gjennom Amsterdam-traktaten. Med sin nådeløse kritikk av kommisjonens manglende evne til å ta anklagene om korrupsjon alvorlig, har den markert seg ytterligere. De folkevalgte har stått mot 20 kommissærer som utgjør en av verdens mest potente sammenslutninger av politisk makt uten direkte basis i velgernes vilje. Etter valget til nytt EU-parlament i sommer kan dette utnyttes til å holde kommissærene ansvarlige overfor parlamentet både for det de gjør og for måten de håndterer EUs budsjetter på. I dette spenningsfeltet kan det kanskje ligge ansatser til en EU-regjering under full parlamentarisk kontroll, noe som igjen kan forsterke konflikten mellom full europeisk integrasjon og fortsatt innflytelse for nasjonalstatene.
  • EU-kommisjonens avgang vil bli utnyttet for alt den er verdt av euroskeptikere både innenfor og utenfor EU. I Storbritannia, Sverige og Danmark kan rapporten om kommisjonens manglende styringsevne bli en tung psykologisk premiss for debatten om den nasjonale valutaen skal oppgis til fordel for medlemskap i EUs pengeunion. Britiske konservative og de eurofiendtlige tabloidavisene er allerede svært henrykte over muligheten for å drive agitasjon og ablegøyer med basis i den franske EU-kommissæren Edith Cressons samrøre med sin private tannlege.
  • Samtidig vil EU-tilhengerne kunne bruke kommisjonens avgang som et forsvar for EUs demokratiske tyngdekraft. Tony Blair fortalte i går det britiske underhuset at krisen bør brukes til å drive gjennom dyptgripende reformer. Dersom viljen til å tenke nytt deles av flere, har både Europaunionen selv og den sosialdemokratiske aksen Berlin- Paris- London styrke nok til å komme helskinnet gjennom de siste, svarte dagene i EUs historie.