Nødvendig med åpenhet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sjelden får vi demonstrert betydningen av åpenhet som i saken om den manglende legedekningen i Afghanistan. At flertallet i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité nå ønsker en åpen høring om viderverdighetene som har utspunnet seg i mediene i to uker er en påminnelse om at det aldri lønner seg å feie noe under teppet.

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen beskriver detaljrikt i sin redegjørelse hvilke anstrengelser forsvarsledelsen og Forsvarsdepartementet har gjort for å rekruttere leger til den norske basen i Meymaneh. Saken har vært på statsrådens og forsvarssjefens bord i snart to år. Situasjonen har også hatt betydning for utformingen av statsbudsjettet og størrelsen på bevilgninger til de norske styrkene i Afghanistan. Men det var først da den nå permitterte sjefen for Forsvarets sanitet, Leif Arne Rosén beskrev situasjonen gjennom et intervju i NRK allmennheten fikk vite om legemangelen. Og det var først da en såret norsk soldat berget livet, fordi det lykkeligvis var en tysk kirurg tilstede som kunne behandle ham, at det ble fart i anstrengelsene for å bøte på legemangelen.

Forsvarsministerens redegjørelse reiser en rekke nye spørsmål. Hvorfor fikk vi ikke vite om legemangelen tidligere? Hvorfor oppfatter sanitetssjefen seg avskjediget, mens han ifølge forsvarssjef Sverre Diesen selv hadde tatt initiativet til permittering før avgang ved pensjonsalder? Hvordan har forsvarssjefen i det ene øyeblikk kunnet klandre Rosén i full offentlighet for ikke å ha gjort jobben med å rekruttere tilstrekkelig legepersonell, mens det ikke framkommer noen kritikk i forsvarsministerens redegjørelse?

En åpen høring vil være på sin plass. Ikke minst fordi Forsvaret av naturlige grunner har anledning til å hemmeligholde interne uoverensstemmelser under dekke at slik informasjon kan være sensitiv. Vi imøteser fyllestgjørende svar fra de ansvarlige.