Nødvendig omfordeling

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det kom ingen overraskelser i kommentarene til forslaget fra regjeringen om å skattlegge aksjeutbytte. Nesten alle uttaler seg til forsvar for sine egne, åpenbare interesser. Noen skyver riktignok andres foran sine egne slik at de skal framstå mindre grådige. Vi tror finansministeren på hans ord når han sier at ryktene om skatteforslaget førte til at selskaper forberedte ekstraordinære generalforsamlinger som skulle utbetale ekstraordinære utbytter mens de fremdeles var skattefrie. Det er et godt eksempel på hvordan de rikeste snor seg og vrir regelverket for å betale minst mulig til fellesskapet. Faren er stor for at skatteforslaget vil bli møtt med nye tilpasninger, men det kan ikke brukes som et argument for å la være å sette det fram.
  • Det er politisk flertall på Stortinget for å skattlegge kapitalinntekter noe hardere, men det er ikke flertall bak regjeringens forslag slik det nå er. Mulighetene burde likevel være til stede for et kompromiss. Senterpartiets Odd Roger Enoksen vil at et kompromiss skal ta hensyn til småsparerne og småbedrifter. En fornuftig samordning på dette området vil etter vår mening være en nødvendig forbedring av regjeringens forslag.
  • Det er en myte at kapitalen blir skattet i senk i Norge. Skattenivået her er gunstigere enn i de fleste andre europeiske land, selv etter skattereformene de siste månedene i noen av de store EU-landene. Vanlig lønn er mye hardere beskattet med trygd, avgift og direkte skatt. Det er trippelskatt etter den malen regjeringens kritikere bruker når de hevder at skatt på aksjeutbytte er dobbeltskatt. Skatten på denne kapitalen stiger fra 28 til 38 prosent, og kommer på nivå med skatt på lønn.
  • Finansministeren sier at regjeringens mål er å få til mer omfordeling. Det er nødvendig i et land som er steinrikt, men der rikdommen blir stadig skeivere fordelt. Bilsamlinger, kjempehytter, forvokste bløtkakehus og harrybåter er provoserende overdrivelser i privat forbruk i et samfunn der offentlig fattigdom herjer både skole og helsevesen.