Nødvendig revisjon av norsk skole

Kvalitetsutvalget avga i slutten av juni sin innstilling. Her ønsker man å legge hovedvekten på resultatkvaliteten. Innstillingen representerer et klart politisk og ideologisk linjeskifte, og er samtidig en erkjennelse av at det må tas et krafttak for å øke kvaliteten i den norske skolen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kvalitetsutvalgets innstilling kommer på et tidspunkt hvor misnøyen med den norske grunnopplæringen er økende - både blant elever, foreldre, en rekke lærere og et økende antall politikere. Det har ikke manglet på reformer i den norske skolen - problemet har bare vært at reformene i stor grad har vært forankret i en ideologi hvor fokus på kunnskap, ferdigheter og holdninger har måttet vike plassen for vektlegging av sosial samhandling og tilpasning.

Kvalitet

Samtidig setter mange nå store spørsmålstegn ved den faglige kvaliteten på lærerutdanningen og dermed også kvaliteten på de ferdig utdannede lærerne. Dette skjer i en tid da få andre land bruker mer ressurser på skolen enn Norge, men hvor norske elever knapt kryper over OECD-gjennomsnittet når man måler faglig nivå i viktige basisfag som morsmål, engelsk og matematikk.

Det er blant annet på denne bakgrunn vi også må se fremveksten av et stadig økende antall privatskoler, eller såkalte friskoler.

Kvalitetsutvalgets politiske og ideologiske linjeskifte kommer tydeligst til uttrykk når man foreslår at det skal etableres en frittstående og uavhengig enhet for kvalitetsutvikling i grunnutdanningen. I praksis betyr dette to viktige ting: Det blir mindre politisk styring av utdanningssektoren, og dernest ønsker man å holde et klart skille mellom dem som skal veilede og utvikle skolesystemet, og dem som skal kontrollere det. Her holder man ideologene unna, samtidig som man nå ønsker å legge til rette for at skolen skal få arbeidsro fra reformivrige politikere og ideologiske pedagoger. For mange lærere, foreldre og elever vil dette bli en lettelse.

Læreren

Utvalget er noe forsiktig i sin analyse av hvordan lærerens kompetanse og undervisning skal kunne evalueres. Dette er et ømtålig punkt, men burde ikke være det. Her ligger mange privatskoler langt foran allerede, og de har utviklet systemer hvor foreldre og elever kan evaluere lærerne. En slik evaluering vil være ett av flere viktige elementer for personalutvikling og dermed også bedre ledelse av skolene. Dette er to viktige områder hvor den norske skolen i dag stiller meget svakt.

Utvalget foreslår for øvrig at den frittstående enheten for kvalitetsutvikling skal kunne få ansvaret for godkjenning av privatskoler, herunder utarbeide kvalitetskriterier som skolene skal måles mot. Dette tror jeg de fleste privatskoler vil applaudere, og se som en fordel. Men det sier noe om hvor langt vi har igjen når utvalget i neste setning skriver: «Dersom offentlige skoler ønsker det, bør også disse kunne få en tilsvarende kvalitetsvurdering.»

Sammenligne

Vi går mot en utvikling hvor skolene blir kvalitetsvurdert på selvstendig grunnlag, og hvor det blir mulig å sammenligne de ulike skolene mot hverandre - også de private. Det er innlysende at dette for mange vil bli en smertefull prosess. Erkjennelsen av at det må gjøres en grundig revisjon og kvalitetsutvikling av grunnskoleutdanningen er sterk, samtidig som man også erkjenner at de private skolene er en viktig del av det totale undervisningstilbudet. For få år siden ville denne type erkjennelser nærmest vært utenkelig. Men fortsatt råder det sterk politisk og ideologisk motstand mot en slik utvikling. Skolen har vært og vil, også i tiden som kommer, fortsatt være en arena for politisk og ideologisk dragkamp.