Noe vi ikke ser?

En merkelig situasjon er oppstått i vårt politiske liv: Mens Kjell Magne Bondevik styrer landet som om han var sosialdemokrat, sier lederen for det sosialdemokratiske parti at både han og partiet er trøtte, og trenger lengre hvile. Er det ikke lenger slik at det er Arbeiderpartiet som bestemmer retning og fart i samfunnsutviklingen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Arbeiderpartiet bærer alle tegn på å være et slitent og utbrent lag. I høst har det ligget strategisk på defensiven. Det ser ut som om regjeringsskiftet i seg selv bidro til å svekke kraften. Nå kikker kadrene på lederen, men får intet signal som vitner om sprudlende nyskaping. Men det er heller ikke noen som opponerer. Et lite pip fra stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl ble raskt påsatt sordin: Her skal ikke være noen persondebatt. Det ligger ikke for Arbeiderpartiet å drive lederkannibalisme. Men kan det også være et signal om at der ingen debatt er?

  • Nå sier altså Thorbjørn Jagland at det var bra at partiet tapte regjeringsmakten, ikke bare for partiet, men for landet. Maken til resignert ledertale har norsk politikk aldri opplevd. Men det er ikke bedre i den praktisk-politiske hverdag: For når Thorbjørn Jagland nå skal fornye partiet, fortsetter han å arbeide som om han var partisekretær. Det er naturlig å spørre hva som er Arbeiderpartiets alternativ til den nye regjeringens politikk, men Jagland svarer at det må partiet først utrede. Selv verdikommisjonen, som smaker umiskjennelig av tilbakeskuende moralisme med kristelig siktemål, møter Arbeiderpartiet med nye utredninger. Hadde ikke Arbeiderpartiet et program det gikk til valg på i høst? Hvorfor tar ikke Jagland fram sitt eget norske hus, som i all sin uferdige uklarhet i en viss forstand var framoverskuende og intellektuelt lekent?
  • Nettopp Arbeiderpartiet burde møte sentrumsregjeringen med utspill om likhet og utjevning og front mot emmen moralisme. Arbeiderpartiet, med sin tradisjonelle tro på rasjonalitet og framskritt, bør ha forutsetninger for å se mulighetene i det postindustrielle samfunn. For vel et år siden snakket Thorbjørn Jagland om partnerskap, en ny samfunnskontrakt hvor alle parter er sikret deltakelse og andel av verdiskapingen, der ny teknologi og internasjonalisering skulle gå opp i en høyere enhet på sosialdemokratisk grunn. Dette er det blitt merkelig stille om.
  • Man kan si hva man vil om Reiulf Steen, men i 1970-åra var han en verdikommisjon alene, der han satte ord på de sosialdemokratiske utfordringene fra mikroprosessorene og det informasjonssamfunnet som da ennå bare viste et første tegn til ufødt liv. I dag lever vi i en situasjon da samfunnsendringene foregår så å si på vårt eget kjøkken, der økonomisk internasjonalisering og teknologisk revolusjon setter oss på helt andre prøver enn den at skoleelever ikke tar av seg lua når de entrer klasserommet. Det er tid for en kraftfull samfunnskritikk der Bondevik nå lengter etter de verdier og autoritetsstrukturer som dagens voksengenerasjon tok et oppgjør med i 1960- og 70-åra.
  • I stedet er Arbeiderpartiet som et vått ullteppe. Åpenbart er intet gjort for å møte en tid uten regjeringsmakt, og det er grunn til å spørre: Har hele huset forvitret? Selvsagt tar det på å sitte med regjeringsmakt i 11 år. Partiet har administrert og forsvart, og det gir liten mulighet til å tenke på nye ting. Det er først nå man ser svakhetene ved partiets organisasjonsutvikling på 90-tallet. I forrige tiår var det enda rester av et organisasjonsmiljø, nå er det knapt vårliv i revnene. Jagland sier han vil revitalisere partiet. Det gir grunn til å spørre: Foregår det likevel noe som vi ikke ser? Finnes det likevel noe som kan minne om overskudd og kraft ut over det daglige?
  • Jeg vet ikke. Men partiledelsen må ha en strategi for å regenerere kraften. Har de tenkt å skape et åpent hus, invitere til lokale rådslag, integrere grupper og personer de ellers ikke når, eller venter de på de langvarige utredninger og komiteer fra sekretærkorpset? Partiapparatet er nok inntørket, som alle partiapparater. Men det finnes over hele landet ressurspersoner som kan bidra, folk fra sivilsektoren, fra forskningen og kulturen. De trenger bare signaler som forteller noe om retning og vilje nå. For hvis de borgerlige partiene, enten de kaller seg sentrum eller samarbeidspartier, får hegemoni på å finne på reformer, kan det gå flere vintrer før noen igjen tar tak på tomta etter det norske hus.