Noen andre ord

Klarer vi nå å holde fast ved alvoret fra i går?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET BLE TALT godt, vakkert og klokt ved båren til Benjamin Hermansen. I dag trenger vi noen andre ord som kan ta vare på det sterke engasjementet som drapet på denne femtenåringen har utløst over hele landet. Vi må klare å holde fast ved alvoret som kom til uttrykk på nytt, og som preget de 50000 som deltok i fakkeltog i Oslo og andre steder sist torsdag. I halvannen uke har vi snakket om dette. Voldsdåden mot Benjamin Hermansen har fått oss til å stille tunge og kritiske spørsmål ved det forebyggende ungdomsarbeidet som gjøres i Oslo, og mer grunnleggende, ved våre ubevisste holdninger til andre mennesker. Ordet hverdagsrasisme er tatt i bruk for å beskrive en utbredt tilstand av tankeløshet som skaper en avstand mellom et flertall og et mindretall, og som visker ut de forskjellene mellom rett og galt vi trenger for å verne oss mot voldsromantikk i alle former.

DET BLIR STILT spørsmål, og skal gis svar i Stortinget i morgen. Antirasistiske organisasjoner skal møte statsministeren på fredag. Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland har skrevet åpent brev om kampen mot rasismen, og understreker viktigheten av det forebyggende ungdomsarbeidet. Og dette er bare en liten flik av alt som drapet har utløst i oss.

Jeg fikk en mail forleden fra ei 16-årig jente med en tankevekkende observasjon: «Dette er en sak som engasjerer meg (og mange andre) sterkt, men som også forvirrer meg. Den ene dagen skal alle innvandrere til «helvete ut» av landet, neste dag pakker vi dem inn i bomull, og kaller alle som tar ordet «pakkis» i munnen sin en rasist... Hva er det egentlig vi vil???» skriver hun.

Nå står vi overfor en ny og tøff utfordring. Seks unge nynazister er siktet for medvirkning til drapet og sitter i varetekt, fem i Oslo og én i København. Alle nekter for å ha drept. Vi må vise at vi er det samfunnet vi vil være, ved å ta nøye vare på rettighetene til disse seks som er siktet. Også de er å betrakte som uskyldige inntil de har fått forklare seg i en domstol, og inntil retten har felt en dom.

I ORGANISASJONEN Boot Boys er de siktede aktive talspersoner for en mobbe- og lynsjeideologi som tidligere i historien har stått for sivilisasjonens sammenbrudd. I stedet for lov og rett dyrker de hevn, vold og selvtekt. De er en liten krets, men fanatismen de dyrker, sprer frykt. Det krever mye dannelse å se gjennom den blodige tåka de omgir seg med, se inn til medmennesket i nazisten, og føle respekt for hver enkelt persons menneskeverd. Dannelse er et effektivt vern mot ekstremisme og tankeløshet, men kan være tungt å praktisere.

DET ER IKKE SIKKERT at vi verken som samfunn eller enkeltmennesker klarer å utøve den selvdisiplin som drapet på Benjamin Hermansen krever av oss. Hvis ekstrem rasisme spirer av frø sådd i tankeløshet og sløvhet, betyr det at vi alle sammen heretter må tenke mye nøyere på hva vi sier og påstår, og hva vi godtar at andre sier uten at vi protesterer. Men det er forbundet med en god del frykt å bry seg. Direktør Georg Apenes i Datatilsynet fortalte forleden at han var blitt redd av den reaksjonen han utløste da han snakket til en person som spyttet på golvet på jernbanestasjonen i Fredrikstad.

ALT DET SOM er kommet fram i offentligheten om vold og diskriminering etter at Benjamin ble drept, viser at vi som samfunn ikke har klart oss helskinnet inn i vår tid. Det er lenge siden vi mistet uskylden, om vi noen gang har hatt den. Og det er ingen grunn til optimistisk å tro at dette drapet automatisk har forandret oss.

Alvor er et ord som er gått av moten. Ordet betyr at det ligger sannhet og oppriktighet bak en uttalelse eller en handling, ingen fiendtlighet eller trussel. Men når du snakker i alvor, stiller du deg ganske naken overfor den du henvender deg til. Mye mer står på spill enn om du skjuler det du vil ha sagt i en fleip. Vi svarer ofte på en alvorlig henvendelse med sinne, for eksempel når vi legger beina opp i trikkesetet, eller slenger med leppa mot en fjomp, og noen bryr seg.

Klarer vi etter det som nå er skjedd, å svare tilbake med samme alvor i stedet for sinne?