Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«Noen her voldtatt og snakker engelsk?»

Lang natts ferd mot dag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Intensiv bombing mellom halv to og halv fem. Bare litt søvn på morgensiden. Kvart på sju ringte telefonen. En svensk journalist spør om det var militære eller sivile mål, om det var store skader? Virker overrasket over at jeg ikke vet beskjed, over at jeg sov. Vi følger ikke krigen over tv og Internett. Om nettene er vi bare interessert i om noen av våre nære er blitt drept eller såret, om våre arbeidsplasser er blitt blåst i lufta, om vann- og strømforsyningen er blitt blåst i lufta, om vi blir blåst i lufta.

En av de første krigsdagene ble jeg også ringt opp av en svensk journalist. Etter tre- fire setninger gikk flyalarmen. Jeg forsøkte å si at jeg måtte få barna i sikkerhet, men hun som ringte ville ha meg til å sitte videre og fortelle hvordan det føles når flyalarmen går og man venter på bomber. Jeg tenke å svare at hun fikk komme og kjenne selv, men jeg sa bare farvel og la på røret.

I dag klaget en av mine studenter over at han blir ringt opp av svenske journalister som vil ha ham til å fortelle om hvilke mål som er blitt bombet, om de er militære eller sivile, hvor mye skade som er påført, om han liker president Milosevic mer eller mindre nå enn før krigen, om ungdommen støtter albanere og liknende. Jeg sa til ham at han godt kunne be dem slutte å ringe. Egentlig sa jeg det litt krassere, men det høver seg ikke på trykk.

Provokasjon? Hensynsløshet? Manglende omtanke? Eller ren dumhet? Jeg husker den berømte replikken fra en fjernsynsjournalist under Biafrakrigen: Er det noen her som er blitt voldtatt og snakker engelsk? Velger likevel helst dumhet som forklaring.

Min sønns datamaskin må til reparasjon. Det blir mye gåing rundt omkring i byen. Det er full vår. Solskinn og klar himmel. Spiller ingen rolle, de bomber uansett. Noen går ennå med ftrete skinnjakker, noen i t-trøyer. Gatene langt fullere enn dagen før på tross av nattas intensive bombing. Til og med noen gateselgere er igjen ute. Noe må man leve av.

På fakultet intet nytt. Så lenge bombingen er i gang, tør vi ikke samle studenter.

På ettermiddagen går kona og jeg ut for å spasere og ta en kopp kaffe på en uterestaurant. Later som om det er fred og vanlig vår. Men det har ikke vært noe vanlig liv siden sanksjonene i juni 1992, siden operettekrigen i Slovenia ett år tidligere, siden... Ja, når var det egentlig vi hadde et vanlig liv sist?

Ringer igjen til noen av studentene for å høre hvordan det går. Velger bevisst de som ikke bor i Beograd, som lett kan kjenne seg isolert hjemme og ensomme i storbyen i begynnelsen av studiene. Husker hvordan jeg følte meg da jeg begynte å studere i Oslo.

Slår på datamaskinen. Siden i går har jeg hatt en egen mappe med navnet Krigen. Jeg har aldri vært interessert i våpen. Ikke avtjent verneplikt engang. Nå har jeg lært så mange nye militærtekniske ord at jeg føler meg litt sakkyndig. Men jeg kan ikke de norske ordene. Og håper å glemme dem like fort som jeg lærte dem.

Klokka er snart ti. Hvor fandens lang kan ikke en natt fortone seg i forkant?