- Noen tror selvfølgelig det var meg, det ville vært rart ellers

Han er hovedpersonen i en av norgeshistoriens mest omtalte drapssaker. I 25 år har han kjempet for å få saken sin gjenopptatt i Høyesterett. Nå håper Fredrik Fasting Torgersen (65) at det endelig blir hans tur til å bli hørt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg er veldig skuffet over statsadvokat Lars Frønsdal. Før han kom inn i saken, mente jeg at der har påtalemyndigheten fått et ærlig menneske. Nå må jeg si jeg har forandret mening.

Fredrik Fasting Torgersen (65) sitter på stampuben sin på Galgeberg i Oslo. Han har kjøpt seg en øl, og foran ham ligger en bunke V75-kuponger.

Torgersens sitter ved sitt stambord, og det er de samme folka som er her hver kveld.

For mye øl

- Der sitter Göran. Han er svensk og veldig sympatisk. Og så har vi Pjolter-Knut, da. He he. Vi er gode kamerater, men det er mange ensomme mennesker her altså. Det er fem stykker bare innenfor her som bor alene, sier Torgersen og peker.

- Skulle du ønske du ikke var her hver dag?

- Jeg må dessverre svare ja til det. Det blir vel for mye pils. Jeg kunne jo gjort andre ting, men jeg må si at jeg gjør veldig lite. Tenker mye og gjør lite.

Det er over 40 år siden Rigmor Johnsen ble funnet død i Skippergata i Oslo. Hun lå på ryggen, med den ene armen halvt innunder seg. Over henne hadde drapsmannen stablet noen gjenstander, deretter hadde han forsøkt å tenne på.

Noen timer seinere ble Fredrik Fasting Torgersen (23) arrestert på Jernbanetorget, noen kvartaler unna åstedet. Han ble arrestert for mistanke om sykkeltyveri.

12. desember 1957

Han ble brakt til politistasjonen, og ikke lenge etter var han koblet til drapet på Rigmor Johnsen. Det var den 12. desember 1957. Fredrik Fasting Torgersen sa at han var uskyldig, at han aldri hadde møtt den drepte jenta.

Torgersen ble satt i varetekt, og da han slapp ut fra fengslet var det gått 16 år og 7 måneder.

- Det var jo slitsomt å sitte der med denne forbannede saken når du ikke visste når du kom ut eller noe som helst. De årene i fengsel var helt spesielle. Jeg må si at det er merksnodig at du kommer ut av noe sånt med vettet i behold, sier Torgersen.

I over 40 år han han hevdet han er uskyldig. Etter at forfatterne Camilla Juell Eide og Erling Moss ga ut boka «...aldri mer slippes løs...» tidligere i år, har saken fått ny oppmerksomhet, både i pressen og i det juridiske miljøet.

- Påtalemakten ville ikke rette opp noe den gangen, og de vil ikke rette opp noe i dag. Advokat Tor Erling Staff holdt på med saken min i ti år uten å få saksdokumentene utlevert.

- I ti år. Han fikk beskjed om at det forelå en ordre fra riksadvokaten om at dokumentene ikke skulle lånes ut til noen. Snakk om å være rettsløs, sier Torgersen.

Neppe oppklart

Det er lite trolig at noen noensinne vil finne ut hva som skjedde den skjebnesvangre natta i desember 1957, og det er heller ikke det begjæringen om gjenopptakelse er motivert i.

Det juridiske stridsspørsmålet er ikke hvorvidt Fredrik Fasting Torgersen drepte Rigmor Johnsen eller ikke, men hvorvidt påtalemyndigheten hadde tilstrekkelige beviser til å dømme ham.

En rekke medisinske, juridiske og biologiske eksperter har i det seinere rettet sterk kritikk mot holdbarheten i bevisene som ble ført mot Torgersen, og hvis det viser seg at deres argumenter vinner fram, er mannen fra Lille-Tøyen i Oslo offer for et av de groveste justismord i dette landets historie.

- Jusprofessor Ståle Eskeland støtter saken min, og professor Johs. Andenæs har gått fra å være overbevist om at jeg er skyldig til at han nå ikke er sikker. Sånn sett har han vel gått noe over på min side. Og professor Anders Bratholm er jo klinkende klar, han mener jeg er uskyldig, sier Torgersen.

- Hvor mye betyr det for deg å få saken gjenopptatt nå?

- Det er der dere tenker galt. Det er ikke hva jeg tenker som betyr noe. Det er hva dere skal tenke som betyr noe. Påtalemyndigheten har så mye makt i dette landet, og i mitt tilfelle har de misbrukt den makta i over 40 år, og de misbruker den fortsatt. De som skal legge sannheten på bordet, har isteden gjort alt for å feie den under teppet.

- Hvor ofte tenker du på denne saken?

Torgersen blir stille. Ved sidebordet skråler svensken Göran og de andre fornøyd. Borte ved vinduet sitter Pjolter-Knut med en ny halvliter.

- Det nytter ikke å la være å tenke på en sånn sak, sier Torgersen.

- Men jeg er ett hundre prosent sikker på at de fleste mener at jeg er uskyldig. Noen tror selvfølgelig det var meg, det ville vært rart ellers. Men de fleste jeg treffer her og på gata og rundt omkring, er positive. Og det synes jeg er veldig koselig, må jeg si.

- Hvordan tror du livet ditt hadde vært hvis du ikke hadde sittet alle årene i fengsel?

- Jeg kan ikke tenke på hvordan det kunne ha vært hvis jeg ikke hadde fått denne idiotiske dommen. Jeg har lært mye, og lærdommen har fortalt meg at påtalemyndigheten har en makt som er så enorm at vanlige mennesker ikke forstår en dritt av det.

«Gåtens nøkkel»

Fasting Torgersen-saken involverer en rekke personer som hver på sin måte har preget og preger hans liv.

Aktor, den seinere riksadvokat Lauritz J. Dorenfeldt, er en av dem. Han skrek i retten at han skulle sørge for at Fasting Torgersen «aldri mer skulle slippes løs på samfunnet».

En annen er den ukjente kvinnen Gerd, som kunne gitt ham alibi for drapsnatta, men som aldri meldte seg for politiet. Og aktoratets kronvitne, Ørnulf Bergersen, en notorisk kriminell, som dukket opp i rettssaken uten at forsvarer Knut Blom var informert på forhånd. Bergersen hevdet at han hadde sett Torgersen på åstedet den aktuelle natta.

- Vår anke nå går blant annet på Bergersen. Statsadvokat Dorenfeldt kalte ham «gåtens nøkkel», fnyser Torgersen.

Alt var løgn

- Det var Bergersen jeg overfalt i retten. Han ble spurt hvorfor han meldte seg som vitne, og så svarte den drittsekken at det var samvittigheten som tvang ham.

- Alt han sa var rein løgn. Han skulle aldri fått vitne under hovedforhandlingene, men fortsatt nekter påtalemyndighetene å innrømme det.

- Har du truffet Bergersen i ettertid?

- Flere ganger. Jeg møtte ham en gang på bussen. He-he. Han løp bakover da han så meg, men jeg var jo underlagt sikring, så jeg kunne ikke løpe etter ham.

Blåser i erstatning

Torgersen tar en slurk av ølet og kikker bort på bordet til Göran og de andre.

- Det er ingen her som tror jeg er skyldig. De tør i hvert fall ikke å si det, he-he.

- Men for å være ærlig, så snakker jeg aldri om saken her. Hvis de begynner å snakke om den, ber jeg dem holde kjeft. Med mine nærmeste venner kan jeg ha en liten prat, men så blir det ikke noe mer. Det blir veldig slitsomt etter hvert.

- Hva skal du gjøre hvis saken blir gjenopptatt og du blir frikjent?

- Neeei... livet mitt blir vel akkurat det samme, det. Jeg kommer til å sitte her og drikke pils, tenker jeg.

- Men jeg skal ha noen turer. Jeg har bestemt meg for Skottland og Irland og kanskje Island. Hvis det går bra, da.

- Erstatningen blåser jeg stort sett i, for å si det som det er. Erstatningen er å vite at sannheten endelig er kommet fram.

Jeg er ett hundre prosent sikker på at de fleste mener jeg er uskyldig.