Nok å gjøre

«Nok å gjøre», er gladsjargong blant menn som lever av å ha oppdrag å utføre. Oslo kommune sørger for at de kan si det også i 2009, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bitte lille julaften innkalte Oslo byråd, med byrådsleder Erling Lae, skolebyråd Torger Ødegaard og ordfører Fabian Stang i spissen, til møte med representanter for byggebransjen i Oslo Rådhus. Det var en uvanlig mannstung forsamling som satt i bystyresalen og på galleriet. Ansiktsuttrykkene var alvorlige, men fattet. Byggebransjen er finanskrisas første offer. Ingen tør å bruke penger. Ingen tør å låne penger. Ingen tør å låne ut penger. Det blir lite bygging av slikt. Men byrådet har både oppdrag og penger. Derfor var Rådhuset fullt av menn som været et lyspunkt i tilværelsen, i tråd med det usedvanlig vakre været som hvilte over hovedstaden denne første dagen på rett side av vintersolverv.

Bare i 2009 skal Oslo kommune investere for 11 milliarder kroner. Det er rekord og skyldes dels at prosjekter er blitt forsinket og dels at inntektene i en årrekke har vært rekordhøye. I løpet av fireårsperioden fram til 2013 er det snakk om å investere nesten 30 milliarder kroner. Det er også rekord og tilsvarer nesten to Tromsø-OL. Med slike beløp, i én kommune, kan vi bare lure på hvor store beløp kommunesektoren samlet sett holder på med. Dagen før Lehman Brothers gikk over ende i USA og innledet selve finanskrisa, 16. september, holdt kommunenes organisasjon KS et møte på SAS-hotellet i Oslo hvor behovene for rehabilitering og fornying av kommunale bygninger var tema. Og behovene var formidable. På kort sikt var det snakk om 60 milliarder kroner. På lang sikt hadde utrederne beregnet vedlikeholdsbehovet til svimlende 142 milliarder kroner. Det skal gå til utbedring av eksisterende skoler, sykehjem, barnehager, svømmehaller etc. For meg fortonte beløpene seg like høye og urealistiske som de fleste akkumulerte regnestykker fra kommunene. Men etter samlingen i bystyresalen i Oslo Rådhus bitte lille julaften, der Erling Lae bladde opp 11 milliarder kroner bare for neste år, tror jeg om igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bare i barnehagesektoren skal Oslo skaffe 7300 nye plasser de neste fire åra. Halvparten av disse må på plass neste år for å tilfredsstille pålagt krav om lovfestet rett til barnehageplass. Det koster milliardbeløp. Og det må løses. I Oslo fødes det barn i et bankende kjør. Befolkningen vokser raskere enn på 100 år. Oslo har vokst med 100 000 innbyggere de siste 20 åra, og skal vokse med nye 100 000 de neste 15. så det blir tidsnok behov for økt boligbygging igjen. Men akkurat nå, når all verdens banker og entreprenører skjelver av frykt og forstoppelse, er det kommunen som må ta grep.

Og det gjør Oslo. Ikke med smil, men med bistre miner. Med et hederlig unntak av ordføreren, virker det som om Lae og Ødegaard og de andre i den valgte kommuneledelsen har bestemt seg for ikke å smile så lenge landet har en rødgrønn regjering. De minner meg om en ml-er jeg hørte om en gang, som nok hadde humoristisk sans, men som sverget på at han ikke ville smile under kapitalismen.

Men med en slik pengebinge, så mange planer, så mange konkurrenter og såpass slakk i byggebransjen, med ledige tømrere, arkitekter og polakker, ja da burde selv de smile offentlig. Endelig får de presset prisene på sine anbud. Endelig er det noen ledige til å bygge brakker og bygg til alle barna. Endelig får de anledning til å utøve monumental politikk, fjerne holmenkolltårnet og erstatte det med et nytt.

Det er nesten så jeg lurer på om de rekker å smi mens krisa er varm før boligsektoren igjen svinger seg opp. Finansavisen registrerte like før jul at boligprisene nå flater ut. I tider med prisvekst er utflating av boligpriser dårlig nytt for investorer og boligeiere. Men etter flere måneder med stup i priser er utflating godt nytt. Det tyder på at noen tror bunnen er nådd, at mange igjen leter etter penger og kjøper til god pris.

Stadig flere tror derfor at det hele snur i 2009. Det har ikke jeg forutsetninger for å vurdere, utover at jeg på DnB NORs kal- kulator fant ut at min datter etter de varslede rentekuttene vil ha 2000 kroner mindre å betale i renteutgifter i måneden. Slikt virker nesten like godt som mild sol i desember for en far som er kausjonist. Men først skal tusenvis av usolgte boliger selges. Det vil vare en god stund. Markedet er tregt, så tregt at tendensene neppe behøver å påvirke politikernes satsing på den varslede krisepakka som skal legges fram den 26. januar.

Tross all elendighet er også krisa mulighetenes tid. Det er nå ting kan gjøres, ting kan endres, ting kan sees på med nye øyne, hvor handlekraftige kvinner og menn i politikk og byggebransje igjen kan svare på vennlige spørsmål om hvordan det står til:

«Nok å gjøre, nok å gjøre».