Nok en gang har jeg problemer med min mor

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun bor hos den yngre broren min, 80 kilometer unna i Tulkarm. Hun er nesten døv, 86 år gammel, med glimrende hukommelse og et sunt ansikt. Men hun sitter i rullestol på grunn av ei brukket hofte som ikke vil bli bra.

Telefonen ringer tidlig om morgenen. Det er broren min. Han klager over at mor ikke tror jeg er i live, ettersom jeg ikke har vært på besøk de siste ti månedene.

- Om han lever, ville ikke noen makt på jorda holde ham borte, mener hun.

Jeg ber broren min holde telefonrøret opp til øret hennes. Så roper jeg til henne:

- Jeg er her, kjære mor!

Men det nytter ikke.

Ellers går ting sin vante gang. Ved kontrollposten har en eldre, svartkledd kvinne akkurat ankommet og satt seg ned med en ladning fylte vinblader. Hun reiser hele veien fra en landsby vest for Ramallah for å selge disse bladene. Med tanke på den enorme frykten for selvmordsbombere ser slike bunter med tildekkede blader ganske mistenkelige ut. Hun forteller at hun ble undersøkt grundig av de israelske soldatene. Ble beordret til å legge fra seg buntene og åpne dem. Hun adlød ordre, men de friske bladene ble aldri de samme. De visnet og smuldret opp. Folk lyttet til historien hennes og handlet med henne av medynk. Jeg så for meg hvordan bladene tidligere var blitt fylt med ris og mørt kjøtt, deretter grillet forsiktig på ilden.

Så måtte jeg engasjere meg i kveldsprogrammet. Små barn med traumatiske opplevelser bak seg var ventet til Baladna kultursenter for å ha gratis samtaler med psykologer og andre fagpersoner. I løpet av den siste uka har disse ungene opplevd ulike typer vold. De har sett familiemedlemmer og naboer bli drept. Ingen forventet at mange av dem ville dukke opp, men flere kom sammen med foreldre eller eldre søsken. Noen av dem begynte å gråte da foreldrene trakk seg tilbake. Det smittet over på de andre barna. Men så ble de opptatt av den store veggen fylt med fargerike bilder - og av mer «modige» jevnaldrende som så smått deltok i aktivitetene.

Vi spurte dem om de var lykkelige. Nesten alle nikket samtykkende. Så ble de spurt om de var redde. Noen sa nei, andre sa at de ble skremt av lydene fra israelske tanks. De ville ikke utdype akkurat hvordan det føltes. Med unntak av en liten gutt som hadde mistet mor og fire søsken da bilen deres ble bombet på vei hjem fra skolen. Han sa et eller annet om at han ville møte dem igjen i himmelen. Smilte litt. På meg virket det som om han ikke var helt sikker.

Da foreldrene kom tilbake for å hente barna, fortalte de hvor merkelig ungene oppfører seg for tida. At de vil sove i samme seng som foreldrene. At sju- og åtteåringer tisser på seg om natta. At noen av dem har utviklet et hat til det å gå på skolen. På utsiden klamret ungene seg til mødrene sine. Den lille gruppa av mennesker forsvant.