Da Liv Signe Navarsete i går erklærte at hun var «villig til å gi stafettpinnen videre» og rådet partiet til å holde ekstraordinært landsmøte for å velge sine ny partiledelse, var det en en beslutning hun ikke var nødt til å ta. Det er intern strid i partiet, men opptellinger viste at hun hadde støtte fra flertallet i sentralstyret og begge nestlederne manet til ro.

Avgjørelsen kom etter et elendig valgresultat og en knusende rapport der partiledelsen får mye av ansvaret for at det har gått som det har gått med Senterpartiet. Navarsetes tid som leder karakteriseres som en sammenhengende krisehåndtering. Partilederen illustrerte sitt dårlige tekke med slikt ved å erklære jakt på den som lekket deler av rapporten før den ble lagt fram.

Denne uka ble det kjent at hun på tampen av sin statsrådskarriere personlig ringte daværende miljøvernminister Bård Vegar Solhjell for å flyttet en vei like ved sitt eget hus. Hun gjorde ingenting ulovlig, men uttalte at Fremskrittspartet tjente på å hause opp saken mest mulig. Utfallet passer inn i et bilde av en politiker som gjentatte ganger har mistet besinnelsen i full offentlighet. Slikt virker paranoid og som ren ansvarsfraskrivelse.