Nok var ikke nok

For fire år siden sa Jagland at nok er nok. I dag sier velgerne at nok er nok, og Arbeiderpartiet har bare seg selv å takke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VED STARTEN av valgkampen er det en åpenbar fellesnevner ved meningsmålingene: Et stort flertall av befolkningen ønsker en annen regjering enn den nåværende. Til tross for at Arbeiderpartiet temmelig sikkert vil bli styrket fram mot 10. september, kan bare et eventuelt politisk spill etter valget føre til en fortsatt mindretallsregjering med Jens Stoltenberg som statsminister.

Det synes også klart at partiets problemer er langt mer grunnleggende enn spørsmål om ledelse. Skiftet av statsministerkandidat har ikke gitt noen effekt.

FORKLARINGENE ER mange og ofte gode, ikke minst innenfor de økonomiske og sosiale områdene hvor det er skjedd store endringer i samfunnet. I selve den politiske styringen av landet er det imidlertid skjedd lite. Motsetningene er i stor grad tradisjonsbundne, og ett av resultatene blir enestående svake mindretallsregjeringer og et så dårlig samsvar mellom ord og handling at velgerne overgis til apatien. Særlig Arbeiderpartiet har tært på egen politisk kraft ved å danne slike regjeringer.

For fire år siden så Thorbjørn Jagland dette og sa at nok var nok. Det ville bære galt av sted om Arbeiderpartiet for enhver pris fortsatt skulle ta belastningen. Selv har jeg vært blant de ytterst få som har stilt meg utenfor hæren av alle dem som har latterliggjort 36,9, fordi jeg mente det var en logikk og en intensjon bak tallet, en tankegang som ble ytterligere styrket ved at Jagland åpnet for regjeringssamarbeid med andre partier. Det mest aktuelle var og er fortsatt Kristelig Folkeparti. En strategi for en ny og langt sterkere samarbeidsregjering var etablert. Å dyrke fram et slikt alternativ tar tid. Det må modnes, ikke minst fordi det fins kulturelle bakland som skal godkjenne ledernes lyst til nye partnerskap. En periode i konstruktiv opposisjon ville mer enn noe annet bidratt til dette.

MEN UTÅLMODIGHET og gammelt maktbegjær skapte uro i partiet, og med det stoltenbergske raid ble samarbeidsstrategien i realiteten forkastet. Nok var ikke nok lenger. Tanken om samarbeid luftes fortsatt, men noen bevisst strategi er det vanskelig å få øye på, til det har Trond Giske og Karita Bekkemellem Orheim hatt for stor frihet til å mobbe alle små og store bondeviker rakt opp i Jan Petersens fang.

I sin reformiver har Arbeiderpartiet forsømt den politiske styringen, forholdet mellom regjeringen og Stortinget. I dag er det derfor velgerne som sier nok er nok. Statsminister Jens Stoltenberg har rett i at det ikke er en særlig konstruktiv holdning, men glemmer at nettopp en slik «blind» protest, hit og ikke lenger, kan gi grobunn for noe nytt. Det var det Jagland prøvde på. Stoltenberg overser også at det er svært vanskelig å argumentere mot en overveldende følelse av at nok er nok.

BÅDE FØRSTEGANGSVELGEREN og pensjonisten har tilbrakt store deler av tilværelsen under et Arbeiderparti-styre. Hvor skal de rette sin misnøye, om ikke mot dem som har hatt de største mulighetene til å gjøre noe? Om Arbeiderpartiet vil bedre skolen, kan førstegangsvelgeren si: Beklager, ingen har hatt mer makt enn dere til å styrke utdanningen! Og om Arbeiderpartiet vil bedre kårene for de eldre, kan pensjonisten med forståelig styrke protestere: Beklager, ingen har som dere hatt makt til å føre en politikk til fordel for de eldre!

Dersom Arbeiderpartiets ledelse svarer med å vise til begrensningene og til Stortingets sammensetning, vil den møte liten forståelse, for regjeringen valgte selv å sette seg i en slik enestående svak posisjon. Hvem hadde ikke muligheten til å gjøre noe med mindretallsregjeringenes begrensninger enn nettopp Arbeiderpartiet? Ett sted må misnøyen plasseres, og det er naturlig å levere den til sittende regjering.

I DEN GRAD følelsen av at nok er nok styrer velgernes atferd, ville altså en forebyggende mulighet ha vært å vise en reell vilje til samarbeid. Da ville Arbeiderpartiet på et vis identifisert og alliert seg med velgerens nok er nok, og selv åpnet for et større samsvar mellom ord og handling - en mer kraftfull politikk og et tydeligere ansvar.

Selv om partiet nå prøver å reparere med bistandspolitikk, er posisjonene i valgkampen klare. Nå handler det om å stå på sine alternativer og ikke å begrense handlefriheten når den store frierdagen kommer 11. september.