Non, non, non!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  •  Frankrike har sagt et dundrende nei til den nye EU-grunnloven. Resultatet er et høyt varsku til det europeiske politiske establishmentet. For selv om mange av Frankrikes velgere har stemt nei til mer EU i protest mot tingenes elendige tilstand i Frankrike, så er ikke dette en misnøye som er isolert til Frankrike. Nederlands nei-side har nå fått ytterligere vann på mølla foran folkeavstemningen der onsdag. Også der har nei-sidas ledelse på meningsmålingene blitt stadig større den siste uka.
  •  Dessuten er de viktigste grunnene til at Frankrike i går stemte nei til stede over det meste av EU, i hvert fall i det «gamle» EU. Det dreier seg om økonomisk stagnasjon og økende arbeidsledighet, politikerforakt og ønske om oppgjør med den politiske og økonomiske eliten. I Frankrike er arbeidsledigheten på ti prosent, i Tyskland på 12,5 og i Italia og Spania på enda mer. Respekten for Brussel er liten. Brussel vil nå også ha Tyrkia inn i unionen, og åpner dermed en ny front for motstand mot mer EU, som mobiliserer mange. Frankrikes anti-establishmentvalg i går gir uttrykk for en stemning som ikke ser ut til å forsvinne med det første.
  •  Nå vil ikke Frankrikes nei bringe EU ut i en uløselig konstitusjonell krise. EU har vist at unionen kan leve etter mange dårlige styringssystemer. Grunnloven som foreløpig grunnstøtte i Frankrike var ment å skulle styre 25 land, og ikke 15, slik EU var før utvidelsen 1. mai i fjor. Men tekniske styringssystemer er ikke det viktigste her. Det viktigste er at et av unionens to bein - det andre er Tyskland - for første gang har sagt nei til mer EU.
  •  Derfor er det det psykologiske ved gårsdagens nei som er viktigst. Etter folkeavstemningen i går virker det sikkert at Nederland vil si nei. Og Storbritannia bryr seg ikke engang med å stemme før det er et ja i Frankrike. I de fleste land har parlamentene stemt gjennom grunnloven. Men når det nå er nei i det ene av EUs to viktigste land, Frankrike, blir nei i det mest entusiastiske EU-landet, Nederland, og trolig aldri blir ja i Storbritannia, hvor står EU da? Da slåss EU med sin egen troverdighet. Det er alvorlig.