Nordavind fra alle kanter

For å låne fra Carola: Det kan virke som om regjeringen er fanget i en stormvind, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I dag eller i morgen kommer tilbudet fra regjeringen i landbruksforhandlingene. Det vil neppe tilfredsstille bønder og senterpartister. Landbruksminister Terje Riis-Johansen vil få bruk for alle sine joviale sider i møte med representanter for næringa. Fylkesledere i Sp har allerede truet med å trekke partiet ut av regjeringen hvis det leveres skambud som fører til brudd i forhandlingene.

I går avtok stridighetene om sykehotellet på det gamle Radiumhospitalet, etter at Helse Sør-Øst gjennom politisk intravenøs behandling forsto galskapen i å rive det påbegynte bygget. Uansett hvilken løsning man ender med, er selve saken en kraftig ripe i lakken for helseminister Sylvia Brustad. Hun skulle skåret igjennom for lenge siden.

Samtidig tærer både utenriksminister Jonas Gahr Støre og olje- og energiminister Åslaug Haga på sin troverdighet i spørsmålet om hvor aktivt regjeringen drev lobby til fordel for OL i Tromsø. Støre kan ikke huske at han har sendt sms-er som varslet Tromsø-støtte, selv om anonyme, men antatt troverdige kilder i OL-systemet hardnakket hevder at så har skjedd. Åslaug Haga blir nesten tatt på fersken når hun i det ene øyeblikket, i NRKs Brennpunkt, forsikrer at hun ikke har orientert regjeringen om sitt utspill til støtte for Tromsø, og i neste øyeblikk blir vist et klipp fra en tidligere sending hvor hun vedgår at hun har orientert regjeringen. Forklaringen om at det skjedde i en lunsj og at det bare var et varsel om et ensidig Sp-utspill, er tynn. Hun har dessuten nylig vært i stormkast med påstått bløff om sin egen rolle i saken om hasteansettelsen av tidligere Enova-sjef Eli Arnstad som konsulent i strid med anbudsreglene for offentlige oppdrag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dessuten er regjeringen i innspurten av sin interne behandling av revidert nasjonalbudsjett og kommuneøkonomiproposisjonen for neste år. Selv om alle finansministrer til all tider understreker at revidert nasjonalbudsjett ikke er et helt nytt budsjett som skal stagge sult og forhåpninger, men er en revisjon av det for lengst framlagte budsjettet for inneværende år, vil det utløse skuffelse og kritikk. I hvert fall ikke jubel. Og når det gjelder regjeringens proposisjon om kommuneøkonomien neste år (den legges fram i mai slik at rådmennene kan lage budsjett i god tid), blir heller ikke den mottatt med hallelujarop. Selv om det blir realvekst på flere milliarder kroner, vil det ikke være nok til å bære kommunenes økte utgifter og slett ikke deres og Stortingets ambisjoner.

Som om ikke det var nok, starter meklingen i årets oppgjør for stats- og kommuneansatte tirsdag etter pinse. Der ligger det an til kraftige kollisjoner. Kravene fra arbeidstakernes organisasjoner er skyhøye. Vi har ikke sett slike krav siden lønnsoppgjøret i 1998. Det ble seinere karakterisert som kollektiv galskap. Og selv om pengerikeligheten og viljen fra myndighetenes side er større enn på lenge, er deres evne til å tilfredsstille dette suget av forventning neppe stor nok. Det blir misnøye og bråk fra den ene eller andre kant, eller fra mange kanter samtidig.

Alle regjeringer er fra tid til annen i storm. Det spesielle med situasjonen nå er at misnøyen så massivt kommer fra regjeringens egne støttespillere. Bøndene har ønsket denne regjeringen med deltakelse fra Senterpartiet. Derfor tror de også på større forståelse fra denne regjeringen enn fra tidligere regimer. De kreftsyke og alle deres pårørende ville neppe trodd at en regjering med flere myke innslag skulle stått så steilt på økonomistyringen som sykehotellsaken har avslørt. Selv sosialdemokrater og SV-ere i Oslo og Trondheim misliker at regjeringen kan ha drevet et usportslig spill i kampen om OL. Kommuneansatte og kommunepolitikere av alle slag har selvsagt større forventninger til denne regjeringen, som framholder offentlige velferdsgoder som det ypperste gode, enn til Bondevik 2-regjeringen, som i mye større grad snakket om markedsløsninger. Og de hundretusener av lærere, sykepleiere, omsorgsarbeidere, byråkrater og nøkkelprofesjoner som nå slåss om lønn i offentlig sektor er jo kjernetroppene i velgerskaren som tippet seieren i de rødgrønnes favør i 2005.

Nå ligger alle an til å bli like misfornøyde som Frp’s velgere. Jeg sier ikke at det er rimelig. Det bare er sånn. Det er den politiske virkelighet som omgir regjeringen Stoltenberg på vei inn i pinseferie. Kanskje statsrådene like godt kunne unnet seg noen små firmabiler, f.eks. noen Mini Cooper S? Som kompensasjon for kritikk og ergrelse.