Når Cannes inviterer til filmfestival i mai, er det siste nytt fra de store prisbelønte regissørene som står øverst på plakaten. I Tromsø heter den største kjendisen Knut Erik Jensen, og programmet består av filmer som ingen andre enn de mest innvidde cineaster har hørt om. Ti av årets filmer er debuter.
Ved kaiene i Cannes ligger lystyachter med gullkjedebehengte, sigarpattende menn, Tromsø har nedisede trålere og fiskere med rullings. Det tripper bikini- og knapt-nok-det-kledde damer langs Croisetten, i Storgata vandrer godt innskjerfede studiner.
I Cannes flommer fransk champagne, naturlig nok, i Tromsø skummer det lokale Mack-ølet, like naturlig. I Cannes serveres iskjølt østers, i Tromsø skrei med lever og rogn.
Uformelt
Så likhetene er til stede og noe er helt likt i de to filmbyene, nemlig horden av glade norske kinosjefer på tur, Pål Bang-Hansen, Per Haddal og den faste klan av smaløyde norske filmjournalister, for ikke å glemme alle byråkratene fra institutter og fond og de mer udefinerte festivalslitere med sine inneforståtte «ser deg i Berlin, da»-hilsninger.
- Tromsø er uformelt og ubyråkratisk, med en festivalsjef som rusler rundt i alpelua si. Festivalpresidenten i Cannes har jeg aldri møtt, enda jeg har vært der siden 1962, sier Pål Bang-Hansen.
Og den største forskjellen mellom byene er at i Cannes kommer ikke lokalbefolkningen seg nærmere kinosalen enn de filmstjernebeskyttende sperringene foran den røde løperen. For å slippe inn salene må man ha akkrediteringer og invitasjoner. I Tromsø holder det å kjøpe billett.
Ferie i egen by
- Vi ser film så lenge øyan' hold, sier Hans Børge Hartvigsen - som rekker tolv forestillinger før festivalen er over.
Men så var det været, da. I Cannes skinner sola, i Tromsø snør det og snør det - og det blåser slik at det snør nesten vannrett. Men man skal heldigvis bare over gata, for fra en kino til nærmeste ølkran er det aldri langt.
- Det er som å være på ferie i sin egen by. En uke i året, midt i den mørkeste tida, kan vi gå inn på kino og reise til hele verden. Vi har vært i Frankrike og Italia, ja, overalt, sier Pål Seppelæ, fast festivalgjenger.
Og slik går nå dagan' - for så mye annet kan man ikke finne på i slikt vær, enn å krype inn i kinosalens varme mørke for å drømme seg bort en par timers tid, kanskje til og med gråte en skvett, og så prate det hele bort over en halvliter etterpå.
- Torsdag var fin; det var et grisevær uten like, vi så fire filmer og gikk på Jan Eggum-konsert på kvelden, sier Lene Pedersen.
