Nordisk ikon formet i Russland

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ROSHINA/RAIVOLA (Dagbladet): Det er en underlig følelse å kjøre inn i byen Roshina, på finsk Raivola. Det er ikke et spor igjen av det nordiske som ennå dominerte byen da Edith Södergran døde her i 1923, utslitt av tuberkulose og av revolusjoner. Huset der hun og moren bodde, ble brent, og gravstøtten hennes stjålet, under Vinterkrigen i 1939.

Sovjetiske betongblokker står nå der hvor karelske trehus tidligere sto. Man må ha god fantasi for å tenke seg at dette er idyllen som Södergran beskrev, og at innsjøen Raivola er det innbydende vannet der den eksentriske poetessen, som skrev dampende erotiske dikt, badet naken, til sine sambygdingers store irritasjon og iherdige jakt på sladder.

Men her er vi altså, ved monumentet som er satt opp av den finlandssvenske forfatterforeningen og som står omtrent der Södergran-familiens hus sto, og la oss introdusere Dagbladets gjester. Det er forfatter Geir Pollen, som i mange år ledet Den norske Forfatterforening. Han er nå lektor for norskstudentene ved St. Petersburgs statsuniversitet, har russisk i sin fagkrets, og har i mange år vært opptatt av Edith Södergran. Og Ekaterina Lavrinaitis, oversetter av flere norske romaner til russisk, en vandrende ordbok, og til daglig tolk ved det norske generalkonsulatet i St. Petersburg. Hun har relativt nylig oppdaget Södergran, men synes hun har klare likhetstrekk med den rike generasjonen av samtidige russiske lyrikere. Så tok også Edith Södergran sin utdannelse i Russlands hovedstad og kulturelle smeltedigel før revolusjonene i 1917, i byen St. Petersburg.

– Edith Södergran er åpenbart påvirket av den såkalte sølvalderen i russisk litteratur. Hun oversatte blant annet russisk lyrikk til svensk. Selv om hun ikke støttet oktoberrevolusjonen, så var hun en del av en den kulturrevolusjon som hadde sitt utspring nettopp i St. Petersburg, sier Ekaterina Lavrinaitis.

Geir Pollen er enig og mener det er interessant av nettopp dette er en del av Södergrans bagasje da hun i realiteten starter en rik nordisk, modernistisk tradisjon.

– Edith Södergran er en inngangsportal til nordisk modernisme. Hun er en klassiker som er sugd opp i det jordsmonnet som alle andre seinere nordiske forfattere er vokst opp fra, sier Pollen.

– Södergran er også et veikryss mellom Russland, Tyskland og Norden. Og hun var alltid ved denne grensa. Det var jo St. Petersburg som var denne grensa, sier Pollen.

Lavrinaitis peker på likheten som hun har oppdaget med samtidige russere som Anna Akhmatova og Alkeksandr Blok.

– Og så energien fra futuristen, Vladimir Majakovskij, legger Pollen til.

De var alle entusiastiske revolusjonære, slik Edith Södergran trolig også var i begynnelsen av revolusjonsåret 1917. Men mens Majakovskij skjøt seg selv fordi revolusjonen utviklet seg som den gjorde, og Blok hengte seg, trolig av samme grunn, så ble Akhmatova den litterære stemmen som snakket med størst autoritet mot Stalins terror. Og Södergran skulle komme til å hate bolsjevismen.

Og mens Pollen mener Södergran er en viktig del av det jordsmonn nordisk litteratur etter henne er vokst opp fra, så er Russland, St. Petersburgs kosmopolitiske kulturliv, og revolusjonære samtid, det jordsmonn som formet Södergran.

La oss rekapitulere: Edith Södergran ble født i St. Petersburg i 1892. Faren var Matts Södergran, en mislykket finlandssvensk forretningsmann som solgte familiegården, og gikk tidlig ut av soga på grunn av alkoholisme og tuberkulose. Men han forsvant ikke før han hadde smittet sitt eneste barn med denne lumske sykdommen.

Moren var den sterke Helena (født Holmroos), av høyborgerlig finlandssvensk opphav. Da Edith bare var noen måneder gammel, flyttet familien til huset i Raivola, som bestefaren på morssiden hadde kjøpt til dem etter at faren hadde kjørt familieøkonomien i grøfta. Her vokste lille Edith opp, helt til det var på tide å begynne på skolen.

Valget av skole ble – ganske selvsagt for den høyborgerlige familien på morssiden – Petrischule, den tyske pikeskolen som ligger i kvartalet mellom den lutherske kirken og tsarens vinterpalass. Her var det undervisning i tysk, russisk, engelsk og fransk, selvfølgelige fag for den dannede overklassen. Svensk var altså språket Edith Södergran aldri fikk systematisk undervisning i. De første dikt hun skrev var på tysk, men hun skrev også dikt på russisk.

Men skolen bød også på annen lærdom. For det var her den blodige søndagen i januar i 1905 utspilte seg. Mange tusen demonstrerende arbeidere skulle bare forklare sin vanskelige situasjon for sin tsar – batjusjka, eller lille far – som var tsarens folkelige kjælenavn. Men arbeiderne ble møtt av skudd og bajonetter da de kom til slottsplassen utenfor Ediths skole, og da blodbadet var over, lå rundt 1000 lik i gatene. Petrischule tok fri noen dager, tsardømmet hadde mistet sin dyd, opprør var blitt legitimt, og Edith var ennå ikke fylt 13 år.

Når Edith Södergrans indre eksil startet vet vi ikke. Det kan ha begynt da hennes venninne – som moren hentet fra Raivola for at Edith skulle ha selskap under skolegangen i storbyen – stakk av fra huset i byen og gikk langs jernbanelinja hjem til Raivola og ble overkjørt av toget på veien. Det kan ha begynt da hun ble smittet av tuberkulose i 1909. Det ble i hvert fall forsterket av oktoberrevolusjonen som spiste opp det siste av familiens penger i 1917, og av borgerkrigene som raste både i Russland og i Finland etter revolusjonen. Både de hvite og de røde hadde kontrollen over Raivola, og en gang hadde opphissede finlandssvenske offiserer tilhold i Södergrans hus. Det var farlig i Raivola. Og det ble etter hvert veldig fattig for familien Södergran. Men moren og den syke datteren hadde ikke penger til å reise vekk.

Finland var en del av Tsar-Russland før revolusjonen. De som ledet den finske frigjøringskampen fra Russland var nettopp den finlandssvenske eliten. Det var Södergrans finlandssvenske venner fra de gangene hun hadde vært i de litterære salongene i Helsingfors.

Revolusjonsåret kan derfor ikke ha vært lett for Södergran. Revolusjonen var det moderne, der Södergran viser sterkt slektskap med sine revolusjonære russiske samtidige. Men revolusjonen skapte også mulighet for finsk selvstendighet, og større muligheter for den antisosialsialistiske finlandssvenske eliten i Finland. Dessuten spiste ikke revolusjonen bare opp familieformuen, men ganske snart også sine barn.

– St. Petersburg var viktig. Byen var på denne tida i konstant opprør, på en grense. Byen hadde et veldig kosmopolitisk miljø, og det er jo også en slags grense. Södergran levde med unntak av sine tre år på sanatorium i Sveits, alltid på denne grensa, sier Lavrinaitis.

– Södergran er en overgangsfigur både språklig og kulturelt, og dermed veldig moderne. I sitt liv var hun på grensa mellom hjemsted og eksil, det er også veldig moderne, sier Pollen.