Nordland er best

Jeg liker nordlendinger fordi nordlendinger liker folk. Og fordi det kan gå litt røft for seg, uten at man roper på Staten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Bli med og stem på Norges beste sted å bo her.

- Kvest han!

Treneren var rasende. Mini hadde scora to mål på tolv minutter.

Treneren mente jeg måtte ta ansvar. Jeg var midtstopper, storvokst, svak teknisk - men lydig.

Der og da, på en tung fotballbane på Fauske i 1978, halvveis ut i første omgang, kunne karrieren til en kommende storspiller og framtidig Nordlands-ambassadør, tatt slutt før den egentlig var igang.

Mini var irriterende selvsikker og utrolig kort i beina. Han fikk grønske på shortsen av å jogge bortover gresset. Og han var spinkel, nesten gjennomsiktig. Men han hadde en flyt og balanse vi aldri hadde opplevd. Ikke engang høyrebacken Trond, 13 år og skostørrelse 45, fikk tuktet ham.

Selv var jeg uheldig i en duell med en av de mer anonyme spillerne på Glimt-laget. Han brakk beinet, og måtte bæres av banen. Det er den eneste gangen jeg har fått applaus på Fauske stadion.

Men Mini sklei unna. Heldigvis. På Fauske tar vi fortsatt litt av æra for at unge Mini forsto at han måtte kompensere manglende høyde med intensiv styrke-trening. Som tenåring la han på seg mange kilo muskler, og ble den kraftpluggen som tok opp i seg mange av de egenskapene nordlendinger mener er typisk for nordlendinger:

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer