Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Nordmenn i krig - mot hverandre

Den ukjente historien om norske sjøfolk. Og hva skjedde med Nortraships?/Spionasje, krigsseiliere og hemmelige pengefond og kommunistisk revolusjonær kamp. Norske sjøfolk har seilt tett på verden./Norske sjøfolk ble bombet og torpedert av Storbritannia, tvunget ombord ombord av nazityskland, under krigen. Norsk Sjømannsforbund skriver historie..

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet.no): Andre verdenskrig, 1940: Norge er okkupert og nordmenn over hele verden arbeider for å frakte varer, mat og krigsmateriell mellom allierte land.

Med fiendtlige ubåter jagende i kjølevannet og stadige angrep fra fly og torpedobåter var arbeidet livsfarlig.

Noen ble med skipene til bunns, andre endte sine dager i konsentrasjonsleire. Andre igjen kom hjem, etter et opphold til i livbåtene.

De er kjent som krigsseilerne, og nær 3700 av totalt 40.000 ofret livet i de seks årene krigen varte årene, fra 1939 til 1945.

Nordmenn mot nordmenn

Forfatter Finn Olstad har skapt en kraftfull og rikt illustrert gjennomgang av fagforeningens historie, men ikke minst om sjøfolks liv - og dermed mange tusen nordmenns nære historie.

Han forteller at norske sjøfolk som ble igjen i tyskkontrollerte farvann etter 9. april 1940, havnet under ild fra alle hold.

- Nazistene tvang norske sjøfolk til å bemanne norske fartøy og holde dem i trafikk. Samtidig ble de utsatt for angrep fra britiske fly og nordmenn på torpedobåter, forteller han, til Dagbladet.no.

MANGE SKJEBNER: «(...) en vinternatt, hutrende i redningsdrakten, i en klynge på båtdekket, mens dypvannsminene sendte skjelvinger gjennom skutesida (...).» Fra boka Hard tørn: Streiftog i en broket fortid.
MANGE SKJEBNER: «(...) en vinternatt, hutrende i redningsdrakten, i en klynge på båtdekket, mens dypvannsminene sendte skjelvinger gjennom skutesida (...).» Fra boka Hard tørn: Streiftog i en broket fortid. Vis mer

Av krigsseilerne var 13.000 i nordisk okkupert farevann. 600 av dem døde - mange under angrep fra de allierte og britiske bombefly.

Mange sjøfolk rømte landet, noen hoppet over bord om båtene ankom svenske havner.

- Avtalen Sjømannsforbundet gjorde med tyskerne om ikke å frakte krigsmateriell ble undergravet av okkupasjonsmakten, forteller Olstad

- Tusen tonn ammunisjon og bomber

Han har gjort et dypdykk i sjøfolkenes historie og fant spionasje, hemmelige pengefond, kommunistisk revolusjonær kamp og storpolitikk. Norske sjøfolk har seilt tett på verden.

Totalt 487 norske skip krigsforliste i fjerne farevann. I norske havner og i trafikk langs kysten ble flere bombet av de allierte.

Allikevel ble sjøfolkene mottatt godt langs kysten.

- De ble ikke sett ned på. Båtene fraktet også mat, de holdt jo samfunnet i gang, sier han.

Nortraships

Olstad viser til krigsseiler og forfatter Leif Vetlesen som mente at prester og landkrabber ikke kunne forstå hva de gikk gjennom på Atlanterhavet:

«Hadde presten noen gang sittet på toppen av noen tusen tonn med ammunisjon og bomber og kjent glede ved å sope til seg poker-potten med et fullt hus?», skrev Vetlesen etter krigen.

Krigsseilerne kjempet for anerkjennelse. Og for det store pengene som rant inn på selskapet Nortraships konto under krigen.

Over 160 millioner skulle stå der til krigen var over, ute av synet, for at britiske sjøfolk ikke skulle kreve samme krigs-tillegg og lønn som de norske hadde krav på. Den britiske regjeringen fryktet lønnsvekst i alle sektorer.

- Sjømannsforbundet sine svar i denne saken var ikke riktige, sier Olstad, som har gjennomgått alt materialet han har funnet om saken.

Krigsseilernes innsats er i dag endelig anerkjent, og penger delt ut. Men hjemmeseilerne har hele tiden har stått i skyggen av de som var i internasjonalt farevann.

USA og Arendal

Norske sjøfolk har seilt under økonomisk krise og i handels-flåtens glansdager.

Og mange gikk i land i fremmede havner, rotløse og med en usikker framtid i møte.

I 1911 mønstret 10.000 nordmenn på amerikanske skip i utenriksfart, bedre hyrer og friere mønstringsregler lokket.

- Det er næsten ligesaa almindeligt som at i gammel Tid at reise til Arendal, tror jeg, fortalte Stortingsrepresentant Julius Olsen fra Vanse i Vest-Agder til Stortinget om å dra til USA.

Kysten har til all tid bundet Norge og verden sammen.

Sjømannen blir arbeider

I årene som kom sto fagorganisering av sjøfolk høyt på dagsorden. Å forklare de mange sjøfolkene verden over at de hadde en felles sak var ikke enkelt.

Og hadde de felles sak? Mange mønstret i perioder ikke-norske skip. Og rangordningene og det strenge hierarkiet til havs gjorde det vanskelig å samle mennene til felles sak under samme parole.

Oscar Nilsen, som ble forbundets nesteleder og senere sekretær fram til 1938 skildret situasjonen i 1908 slik:

«De ledige sjøfolk trampet i sneslask rundt bryggene søkende etter hyre. (...) Våte som katter om aftenen var mange henvist til å ty til siste klasses losjihuser. (...) Den største årsak var mangel på organisasjon.»

Landsorganisasjonen (LO) sto bak arbeidet med å reise klassebevissthetene blant sjøfolk. Sjøfolkene var også lønnsmottakere - undertrykte av kapitalistene og rederne, mente LO. De skulle være i opposisjon til dem og ikke spille på lag, fortalte LOs agitatorer de arbeidsledige på land.

Klare for krig

Olstad er ikke sikker på hva tittelen «Vår skjebne i vår hånd» betyr.

- Den er jo et sitat fra forbundets jubileumssang. Forbundet liker jo slike titler. Det kan spille på sjøfolks spesielle stilling i to verdenskriger. I den andre var jo Sjømannsforbundet klare. Norske sjøfolk hadde allerede seilt i krig et års tid, før Norge ble invadert i mai 1940. Så løsninger for å drive flåten videre fra utlandet var på plass, forteller Olstad.

Streik, opptøyer og makt

Olstad tar leseren med fra 1800-tallets handelsflåte med seilbåter og tjærelukt og videre til dampskip, industrialisering og depresjonen i 1929.

På nært hold får vi innblikk i streiker og opptøyer på 20-tallet, de tøffe forholdene ombord og Sjømann-forbundets inntreden i «det gode selskap» - det nære samarbeidet Arbeiderpartiregjeringene etter krigen.

- Det var en viktig bastion for Ap. Forholdet har surnet etter hvert, men det får min kollega Terje Halvorsen ta seg av i bind to som kommer neste år, sier Olstad beskjedent.

Roosevelt og forbundet i takt

Splittelsen mellom kommunister og sosialister i fagbevegelsen, boikottaksjoner mot Franco-okkuperte havner under den spanske borgerkrigen og hvalfangernes arbeidsliv er bare noe av det boken tar for seg.

- Tittelen kan også spille på kampen om sjøfolks lojalitet under den kalde krigen, da sangen ble skrevet. Den kommunistiske fraksjonen i Sjømannsforbundet ønsket å ta over her hjemme.

Norge hadde folk på alle hav, i alle havner og på mange tusen skip. Om Sjømannsforbundet ble lojale mot Sovjet, og ikke Norge, kunne den blitt et svært viktig redskap i den kalde krigen.

I USA ble det opprettet et nytt norsk forbund som var kommuniststyrt.

- De anerkjente ikke de norske lønnsavtalene og blokkerte havner og skip. Saken endte hos president Roosevelt som på oppfordring fra både Sjømannsforbundet og norske redere satt inn politistyrker mot nordmennene, forteller Olstad.

- Jeg er sønnen din.

Men sjøfolk som samlet seg bak kommunistenes paroler i lønnskrav ville ikke stemme dem inn i Stortinget.

- Når kommunismen skal snakke om samfunnets politikk så forsvinner støtten. Folk støtter ikke målene lenger, sier Olstad.

Det er mange skjebner blant sjøfolkene. Alt fra de romantiske historiene som minner om  Evert Taubes  «Flickan i Havanna», til fyll og sinnslidelser etter år omgitt med krig og død.

- Men en rørende historie fra Sandefjord jeg hørte må vi ha med. En sjømann går i land for siste gang etter flere år ute. På vei fra båten følger en gutt etter ham bortover gaten. Sjømannen snur seg og spør «Hvem er du da gutt?». «Jo, jeg er sønnen din.», lød svaret.

- Så lenge var de altså ute, sier Olstad ettertenksomt.

STOLT FORFATTER