- NAIVE: Den israelske historikeren Ilan Pappe mener de norske fredsmeglerne var «naive og ignorante» under de hemmelige fredsforhandlingene i Norge, som endte med fredsavtale, men ingen fred. Her er hovedaktørene bak Oslo-avtalen, da den ble signert i Parkveien 45 i 1993. I midten sitter tidligere utenriksminister Johan Jørgen Holst. Rett bak står Israels daværende utenriksminister Shimon Peres. Sittende er også Israels forhandlingsleder Uri Savir (t.h) og den palestinske motparten Abu Ala. Bak Peres står de tre norske diplomatene som var mest aktive i de hemmelige forhandlingene i Norge i 1993; Statssekretær Jan Egeland, Mona Juul og hennes mann Terje Rød-Larsen. Foto: Overvåkingspolitiet / NTB Pluss / Scanpix
- NAIVE: Den israelske historikeren Ilan Pappe mener de norske fredsmeglerne var «naive og ignorante» under de hemmelige fredsforhandlingene i Norge, som endte med fredsavtale, men ingen fred. Her er hovedaktørene bak Oslo-avtalen, da den ble signert i Parkveien 45 i 1993. I midten sitter tidligere utenriksminister Johan Jørgen Holst. Rett bak står Israels daværende utenriksminister Shimon Peres. Sittende er også Israels forhandlingsleder Uri Savir (t.h) og den palestinske motparten Abu Ala. Bak Peres står de tre norske diplomatene som var mest aktive i de hemmelige forhandlingene i Norge i 1993; Statssekretær Jan Egeland, Mona Juul og hennes mann Terje Rød-Larsen. Foto: Overvåkingspolitiet / NTB Pluss / ScanpixVis mer

Israelsk historiker slakter Oslo-avtalen

- Nordmennene var naive og ignorante

- Jeg mistenker ikke motivene deres, men nordmennene misforstod situasjonen på bakken og bidro til at israelerne fikk mer makt, sier Ilan Pappe, jødisk Palestina-aktivist.

HISTORISK HÅNDTRYKK: Israels statminister Yizhak Rabin og palestinernes ikon og leder, Yassir Arafat hilser på hverandre foran Det hvite hus og president Bill Clinton, 13. september 1993. Oslo-avtalen førte partene til Washington. Foto: J. David Ake / Afp / Scanpix
HISTORISK HÅNDTRYKK: Israels statminister Yizhak Rabin og palestinernes ikon og leder, Yassir Arafat hilser på hverandre foran Det hvite hus og president Bill Clinton, 13. september 1993. Oslo-avtalen førte partene til Washington. Foto: J. David Ake / Afp / Scanpix Vis mer

I 1993 fulgte en hel verden med da den israelske statsministeren Yizhak Rabin og palestinernes leder Yassir Arafat tok hverandre høytidlig i hånda foran Det hvite hus.

I bakgrunnen står norske diplomater og daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst. Nordmennene fikk æren for å ha forhandlet fram en historisk fredsavtale gjennom hemmelige forhandlinger.

IKKE IMPONERT: Den israelske historikeren Ilan Pappe, her på Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med Saladindagene. Foto: Tomm W. Christiansen / Dagbladet
IKKE IMPONERT: Den israelske historikeren Ilan Pappe, her på Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med Saladindagene. Foto: Tomm W. Christiansen / Dagbladet Vis mer

Folk var optimister: Endelig skulle det bli fred i det hellige land, mellom Israel og det palestinske folket. Men siden den gangen har situasjonen mellom israelere og palestinere blitt verre og verre.

- Jeg mistenker ikke motivene til nordmennene, men de var naive og ignorante, akkurat som i teaterstykket om Oslo-prosessen som nå går i London, sier den israelske historikeren og Palestina-aktivisten Ilan Pappe.

Han mener at den norske fredsforhandlingsgruppa «misforstod situasjonen på bakken».

- Å utelate 1948 og flyktningspørsmålet var en stor feil. Det palestinske flyktningproblemet, selve kjernen i Palestina-konflikten, ble marginalisert, sier Pappe.

Ikke forsoning

Sjøl var Pappe aktiv i det israelske Arbeiderpartiet på begynnelsen av 1990-tallet.

- Jeg var veldig nær Yossi Beilin (del av Oslo-prosessen), og vi var i en tenketank som tidlig ga ideer i Oslo-prosessen, sier Pappe, som i 1992 trakk seg fra Arbeiderpartiet og gikk over til kommunistene.

- Jeg sa til Beilin at «du ser på fred som den beste måten å slå palestinerne på». Israelerne var ikke interessert i forsoning, så jeg kunne ikke være med videre sier Pappe i dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Oslo-myter

Han var i Oslo under Litteraturhusets Saladindager. Pappes siste bok, Ti myter om Israel, gis også ut på norsk. Her har han også et kapittel om det han kaller for Oslo-mytene.

«Oslo-prosessen forvandlet de okkuperte palestinske områdene til en geografisk katastrofe som innebar en kraftig forringelse av palestinernes livskvalitet», skriver han og utdyper:

- Rød-Larsen sa til meg at «vår jobb var å få palestinerne til å akseptere den beste versjonen av det israelerne kunne tilby dem». Dette er jo ingen riktig tilnærming, så jeg spurte Rød-Larsen om han noen gang tok noen ideer fra palestinerne til israelerne. Han sa «nei, vi tok bare ideer fra israelerne til palestinerne», sier Pappe.

Utenriksdepartementet deler ikke Pappes vurderinger, og understreker at de to Oslo-avtalene fra 1993 og 1995 «bør vurderes i lys av sin samtid, ikke minst gjelder dette mulighetsrommet for hva de to partene kunne akseptere og bli enige om på det gitte tidspunktet».

- Forutsetningen for at Oslo-avtalene kom på plass var dialog og forhandlinger der partene til slutt anerkjente hverandre, men uten at disse noen gang ble likestilt, sier Tor Wennesland, ambassadør.

Politisk narrespill

Pappe viser til at den avdøde palestinske akademikeren Edward Said, som ble verdenskjent for sin orientalisme-teori.

- Han sa akkurat det samme: At Israel dro til Oslo for å få hva jeg kaller en «komfort-okkupasjon», altså en lett okkupasjon. Men er det slik du ender en konflikt? Spør Pappe og svarer sjøl:

- Oslo-modellen var en svak part (palestinerne) og en sterk part (Israel). Forhandlerne tok det beste den sterke kunne gi til den svake. Dette var ikke bra for palestinerne, sier Pappe.

- Oslo II-avtalen fra 1995 var et startpunkt for å løse konflikten gjennom forhandlinger, ikke et sluttpunkt. Den ble aldri etterlevd av partene. Femårsfristen for å løse de viktigste sluttstatusspørsmålene, herunder grenser, sikkerhet, Jerusalems status og flyktningspørsmålet gjennom forhandlinger, ble brutt. Sluttstatusspørsmålene er fortsatt dessverre uløste, sier ambassadør Wennesland.

Overrasket

Israelske Pappe var i Oslo i 2013, i forbindelse med markeringen av at det var 20 år etter Oslo-avtalen.

- Det som overrasket meg, var at det ikke var noen tegn til selvkritikk blant nordmennene. Oslo-prosessen var ikke en virkelig fredsprosess, men et politisk narrespill for å gi israelerne mer makt.

Den norske akademikeren og Israel-kjenneren Marte Heian-Engdal har også akkurat gitt ut en bok om Israel.

- Oslo hadde til felles med alle forhandlingsforsøk i moderne tid at året 1967 ble utgangspunktet for forhandlingene. Med med å utelate spørsmålene fra 1948, førte det blant annet til at millioner av palestinske flyktninger ble utelatt fra fredsavtalen. Da kunne det ikke bli noen varig fred, sier Heian-Engdal, som jobber med konfliktløsning på Noref.

Ambassadør Wennesland er også enig i at «ingen av Oslo-avtalene var perfekte fredsprosessmodeller».

- Men de var resultater av hva partene på det aktuelle tidspunktet kunne bli enige om. Det gir liten mening å spekulere i hvordan situasjonen ville ha sett ut i dag dersom Oslo-avtalene ikke hadde bli undertegnet av partene den gangen. Jeg er ikke enig i Pappes påstand om situasjonen på bakken er blitt forverret som resultat av Oslo-avtalene, nettopp fordi disse avtalene ikke lyktes med å løse sentrale dimensjoner i konflikten, sier Wennesland.