Norge- Sverige 1- 3

Beslutninger i offentlige organer og private bedrifter angår oss som borgere. Men hvordan skal vi kontrollere dem?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

YTRINGSFRIHET er en grunnleggende forutsetning for kontroll med forvaltnmingen i den liberale rettsstat. Rett til innsyn og straffri og anonym varsling, er en annen. Ulike former for rettslig overprøving av forvaltningens beslutninger en tredje. Jo mer omfattende statens makt over borgerne er, desto mer prekært blir dette. Denne uka markerte den norske sivilombudsmannen og det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo de 100 år med uavhangighet fra Sverige med et seminar der spørsmålet var hvem som er best i å kontrollere, Norge eller Sverige. Den svenske justitiekansleren Göran Lambertz mente det var 0- 1 til Sverige. Generalsekretæren i Norsk redaktørforening, Nils Øy fryktet 1- 3. Neste uke presenterer også den liberal-konservative tenketanken Civita en rapport om offentlig åpenhet. Den konstaterer at Bondevik-regjeringens nye forslag om innsyn ikke er egnet til å skape noen åpenhetskultur i forvaltningen. Så vi har nok noen baklengsmål i kampen med Sverige. Men i det private er det demokratiske underskudd påfallende i begge land, og EU er temmelig lukket.

SVERIGE HAR en vel 200-årig tradisjon for utvikling av kontrollmekanismer, blant annet forvaltningsdomstoler. Det henger sammen med at landet allerede tidlig organiserte sin forvaltning i relativt selvstendige enheter på «armlengdes avstand til departementet», for å sitere Francis Sejersted i hans verk «Sosialdemokratiets tidsalder». Jo lenger unna de folkevalgte den statliger administrasjonen befant seg, desto større var behovet for kontrollinstanser. Derfor er for eksempel ytringsfriheten sterkere forankret såvel institusjonelt som i lov i Sverige enn i Norge. Ombudsmannsordningen, som vi fikk i 1962, har svenskene hatt siden 1809. I Norge fikk vi en forvaltningslov i 1967, mens man i Sverige hadde domstolsprosedyrer i forvaltningen allerede fra unionsoppløsningens tid. I Norge er de vanlige domstolene siste prøvingsinstans for forvaltningsvedtak, og det kan bli dyrt å få retten sin mot staten og regjeringsadvokatens dyktige jurister. I Sverige er det kostnadsfritt å føre en sak for forvaltningsdomstolene. I Norge fikk vi en offentlighetslov i 1970, mens svenskene fikk den med «tryckfrihetsförordningen» av 1766.

UTVIKLINGEN av et slikt vern for de enkelte borgerne i Norge må sees på bakgrunn av konkrete reformer i 1950-åra da en ung og pågående generasjon av politikere med styringslyst inntok departementskontorene og hadde ambisjoner om å bygge ut en omfattende velferdsstat. De ville styre med vide fullmakter til forvaltningen og utfordret gamle konstitusjonelle former som skulle verne borgerne mot maktmisbruk. Men etterhvert kom denne fullmaktslovgivningen under debatt, og den første retrett gjaldt prislovene som ga forvaltningen utstrakt rett til inngrep i den frie prissetting i markedet. I Sverige ble det ikke en liknende politisk strid om grensen for statens makt til tross for at de bygde ut velferdsstatens ordninger i samme tidsrom. De hadde jo kontrollsystemene på plass allerede.

I DAG SØRGER en aktiv presse og et årvåkent Storting for at forvaltningen stadig er under press for å åpne seg for innsyn og kritikk. Men byråkratene vegrer seg mot åpenhet, og endringer i forvaltningssystemet - såkalt New Public Management - gjør det enda vanskeligere å få innsyn i saksbehandlingen fordi forvaltningsorganer markedsutsettes eller omgjøres til foretak der reglene for innsyn i privat virksomhet kommer til anvendelse. Televerket er blitt Telenor, de kommunale og fylkeskommunale sykehusene er blitt foretak, og reglene om ansattes institusjonslojalitet kommer ofte i strid med regler om rett til fri ytring og risikofri kritikk av ledelsen. På den annen side står forvaltningen overfor en befolkning som i stadig sterkere grad krever sin rett. Etterhvert smitter dette også over på det private næringsliv, som gjerne påberoper seg rett til hemmelighold av forretningsmessige hensyn. Så seint som denne uka avslørte en undersøkelse at mellomledere i næringslivet ikke våger å ta opp kritikkverdige forhold i egen bedrift av frykt for konsekvensene. Ikke rart det avdekkes lite korrupsjon.

GENERELT er det lav takhøyde for kritikk både i offentlig og privat virksomhet her i landet. Det er lettere å forlange en åpenhetskultur hos andre enn å akseptere innsyn og whistle blowers når det anvendes på egen origanisasjon og egne beslutninger. Den svenske maktutrederen Olof Petersson konstaterte under seminaret at borgernes tillit til politikerne har en tendens til å svekkes i de nordiske land. Det er et demokratisk problem. Bare gjennom åpenhet kan statens maktorganer vinne ny legitimitet når deres lovbestemte autoritet svekkes.Men bakom truer EU.