- Norge ble taus

I boka «Krigsdansen. Historien om Saddams fall» analyserer NUPI-forsker Henrik Thune en varslet krig. Og konkluderer med at Norge forspilte sine sjanser i Sikkerhetsrådet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- NORGE FORSPILTE EN SJANSE

til å spille en nytenkende rolle som premissleverandør for humanitær assistanse og gjenoppbygging av Irak. Norge var en svært konstruktiv politisk aktør våren 2001, men dette ble ikke fulgt opp, sier Henrik Thune (34).

Norge var medlem av Sikkerhetsrådet fram til årsskiftet 2002/2003 og hadde stort potensial for å spille en aktiv og svært relevant rolle i Irak. Og som leder for sanksjonskomiteen for Irak hadde Norge spisskompetanse.

I tillegg hadde Norge opprettet en ambassade i Bagdad.

- Da Norge satt i Sikkerhetsrådet i fjor høst, ble norsk politikk at Norge mener det Sikkerhetsrådet mener. Det er en helt grei og rettskaffen politikk, men jeg vil si at det også er en form for overforsiktighet og byråkratisk underdanighet. Spørsmålet i FN var om man skulle bruke militær makt eller ikke, og jeg kan ikke se at det var noen grunn til at Norge ikke skulle mene noe eget om det. Mexico, som er mye mer utsatt i forhold til USA, mente noe ganske aktivt og fikk en rolle, sier Thune, som synes at det var et feilgrep å legge ned ambassaden i Bagdad.

Han mener spisskompetansen man hadde der, var verdifull og kunne vært brukt til å gjøre Norge relevant.

THUNES HOVEDSPØRSMÅL

er om man i norsk utenrikspolitikk ikke må ha ambisjoner ut over det å tilfredsstille det hjemlige publikum og sine alliansepartnere.

- Trenger man ikke mer politikk enn å holde hodet lavt og greie å balansere? Slik jeg ser det, har det skjedd et linjeskifte i norsk utenrikspolitikk etter 11. september 2001, og det har kommet med den nåværende regjeringen. Jeg er ikke sikker på om det er politisk eller bare en refleks av det som skjedde i USA 11. september. Men Norge har vendt tilbake til tanken om allianselojalitet og latt den styre politikken. Man har nedtonet og ikke utnyttet det som kanskje var det beste ved norsk utenrikspolitikk på 90-tallet. Og det var den norske modellen hvor man engasjerte seg aktivt i mykere politiske saksfelt som fredsforhandlinger og humanitære spørsmål. Dette oversatte man til direkte kontakt med USA og de stormaktene man ønsket å ha kontakt med, sier Thune.

NÅR BEGYNNER EN KRIG?

Når slutter en krig? Hvordan henger kriger sammen? spør Thune i boka, som ikke har så mange helter.

Derimot står de skyldige i kø.

Saddam, USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og de fleste landene som satt i FNs sikkerhetsråd har lite å slå seg på brystet for. Det gjelder også Norge.

- Kanskje er det bare to helter. Det er de to svenskene som ledet våpeninspektørene i Irak, Hans Blix og Rolf Ekeus. De lot seg ikke politisere. Og det er interessant at begge kommer fra et lite og fredelig land, sier Thune.

- Små og rike vestlige land som ikke er utsatt for ytre trusler, må vise politisk entreprenørskap for å få en utenrikspolitisk rolle. Det er ikke som under den kalde krigen. Forsiktighet gagner ikke Norge, og USA respekterer ikke politiske haleheng, sier han.

Thune synes ikke det er noe galt i opptre varsomt og forsøke å dempe dramatiske situasjoner. Men i bokas innledning skriver han likevel: «Samtidig er det en fare for at forsiktighet og politisk vegring erstatter en selvstendig utenrikspolitikk, og dermed blir en håndsrekning til den framtidsutsikten man forsøker å lukke øynene for.»

GOLFKRIGEN I 1991

var ikke over med våpenhvilen.

Krigen tok egentlig aldri slutt. Da fjernsynskameraene ble skrudd av begynte en mindre tydelig krig .

Og FN-sporet var i praksis slutt før høsten i fjor. Det endte noen måneder før angrepet mot USA 11. september 2001, mener Thune.

- USAs utenriksminister Colin Powell forsøkte den gangen å bygge en motpol til Pentagon som ville endre regimet i Irak, og han gjorde det ved å forsøke å forsterke og revitalisere FN-sanksjonene, med stor hjelp fra Norge. Da var det tydelig at Irak-spørsmålet kom til å bli helt sentralt for Bush-administrasjonen. I fjor høst var det helt klart for de fleste at USA ikke var på FN-sporet for å finne en diplomatisk løsning, men for å få Sikkerhetsrådets støtte for å gå til krig. Norges linje var å ligge i FN-sporet i et nærmest naivt håp om at det skulle føre til fred, sier Thune.

UTFORDRENDE: NUPI-forsker Henrik Thune har skrevet ei utfordrende bok om Saddam Husseins fall, hvor han samler politiske tråder som viser at oppspillet til Irak-krigen var en opprydning fra 80-åra og en Golfkrig som aldri ble avsluttet. <!--FOTO--> <!--/FOTO-->