Norge bør gi Kina refs

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Mandag drar utenriksminister Thorbjørn Jagland til Genhve der han skal tale til det årlige møtet i FNs menneskerettighetskommisjon. Årets mest omstridte forslag dreier seg igjen om man skal påtale brudd på menneskerettighetene i Kina. Forslaget kommer fra USA, og ordlyden i det foreløpige utkastet til resolusjon er nokså forsiktig. Man uttrykker «bekymring» over myndighetenes undertrykkelse av politisk opposisjonelle og av religiøse grupper, som tibetanske buddhister og Falun Gong, og over forholdene i Tibet og Xinjiang. Jagland og vår nye regjering har ennå ikke tatt standpunkt til om Norge skal refse Kina eller ei. Trolig venter han til en endelig ordlyd er klar i forslaget til vedtak, etter diplomatisk tautrekking og språklig flisespikkeri, om ei uke eller to.
  • Kina forsøker igjen med taktiske knep å unngå at spørsmålet overhodet kommer opp til votering. Med unntak av 1998 har liknende resolusjoner vært foreslått hvert år etter blodbadet på Tienanmen i 1989, men Kina har unnsluppet fordømmelse hver gang takket være et flertall av land med egne flekker på rullebladet, og fordi alle vil handle med Kinas store marked.
  • Men det er et fritt marked med et autoritært ansikt. Myndighetene i Kina har i årevis sluppet forholdsvis billig fra undertrykkelsen av sine hjemlige opposisjonelle. Forholdene har det siste året blitt «merkbart verre», som USAs utenriksminister uttrykte det.
  • Vi tror Jagland og Norge like gjerne kan ta standpunkt allerede. Styresmaktene i Kina, som i alle andre land, må godta og etterleve menneskerettighetene. Når de åpenbart ikke gjør det, så må Norge i det minste si ifra. Såpass skylder vi de uredde kineserne som våger å uttrykke det vår grunnlov kaller «frimodige ytringer mot statsstyrelsen». Husk den unge kineseren med plastposene i hendene som nektet å flytte seg for stridsvognene på Den himmelske freds plass i 1989.