Norge bør si nei til bombing av Irak

Saddam Hussein er ikke en «vanlig» diktator, men en særlig farlig politisk kjeltring:

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Saddam er ekstraordinært brutal . Han har drept medlemmer av egen familie og personlig ledet møter blant Iraks toppledere hvor hans motstandere er blitt pekt ut og umiddelbart henrettet.
  • Saddam startet den blodigste krig i verden siden Vietnam-krigen. Mellom en og to millioner mennesker ble drept i krigen mot Iran. Ansvaret må deles med de mange vestlige ledere som også støttet Irak på 80-tallet. (Carl I. Hagen ville f.eks. at Norge skulle selge våpen til Irak.)
  • Saddam har som eneste politiske leder i verden siden første verdenskrig tatt i bruk giftgass . 5000 kurdere døde da regjeringsstyrkene brukte kjemiske våpen i landsbyen Halabja i mars 1988. 10000 ble skadd.
  • Saddams innlemming av Kuwait som provins i Irak har heller ingen parallell. Mange land har støttet motstandsbevegelser rettet mot sine fiender i andre land. Men ingen andre har simpelthen røvet en internasjonalt anerkjent stat og innlemmet den i eget land.

Hovedansvaret

At en leder som Saddam muligens besitter lagre av kjemiske og bakteriologiske våpen, er åpenbart farlig. Norge må støtte aktivt opp om FNs arbeid for å tvinge Saddam til å åpne alle aktuelle bygninger for inspeksjon. Det hersker ikke tvil om at Saddam har hovedansvaret for Golf-krisen og at det er legitimt å bruke makt for å tvinge ham til å respektere verdenssamfunnets krav. Spørsmålet er ikke om det er legitimt å bruke makt, men om det er klokt å bombe. Svaret må bli nei - av fire grunner:

USA kan ikke opptre som verdenspoliti aleine. Kloden vår roper på en internasjonal orden. Men den kan bare skapes av FN - ikke ved amerikansk enegang. Flere av vetomaktene i FNs sikkerhetsråd er mot angrep på Irak, selv om det er uklart om de vil forsøke å bruke sin vetorett. Under Golfkrigen støttet nesten alle Iraks naboer USA. Denne gang har USA fått null støtte i regionen - så forskjellige land som Iran, Tyrkia, Saudi-Arabia og Syria har alle sagt nei. De oppfatter ikke det sterkt svekkede Irak som mer farlig enn før - snarere tvert om.

Utelukket

Artikkelen fortsetter under annonsen

USA har ikke lagt fram noen overbevisende plan for hva de skal gjøre etter et angrep. Etter at en del militære anlegg er slått ut og noen irakere drept, hva så? Ingen tror at Saddam vil snu i den situasjonen. Skal USA fortsette å bombe de samme militære anleggene? Det er utelukket at USA starter en alminnelig terrorbombing av irakiske sivile. Er USA villig til fullskala-invasjon for å fjerne Saddam? Det siste ble avvist våren 1991, da det lett kunne vært gjennomført. Årsaken var trolig at Irak er en svært skjør statsdannelse - splittet mellom kurdere, shiamuslimer og sunnimuslimer. Få tror Irak kan holdes sammen som demokrati. Både USA og nabolandene i regionen var redde for at Irak skulle gå i full oppløsning. I den internasjonale maktpolitikkens kyniske verden er det mange som er tilfreds med dagens situasjon. Saddam er sterk nok til å holde Irak samlet, men så svak at han for øyeblikket ikke plager naboene. De virkelig lidende - nesten tjue millioner irakere - bekymrer hjelpeorganisasjonene mer enn statslederne.

Press

Amerikansk bombing av Irak inngår heller ikke i noen internasjonal akseptabel strategi for hele regionen. Her er kjernespørsmålet Palestina. Så lenge USA ikke våger å legge press på statsminister Netanyahu i Israel, blir det ingen fredsløsning i Palestina og dermed en varig ustabil situasjon i hele Midtøsten. Saddam Hussein er svært farlig, men det er Palestina som avgjør om det kan skapes stabilitet i denne delen av verden.

Dessuten: Hva om Saddams fabrikker virkelig inneholder betydelige mengder kjemiske og bakteriologiske våpen? Er USA villig til å utløse dette gjennom angrep? Eller skal USA la være å bombe nettopp de installasjoner der man nærer mest frykt for slike våpen?

Utenriksminister Vollebæk har på Norges vegne gitt tilslutning til USAs militære planer. De fleste vesteuropeiske land har gjort det samme, men uten begeistring. Norges støtte til USA skyldes trolig følelsen av at vi ikke har råd til å svikte vår hovedallierte. Men spørsmål om krig og fred er for viktige til å avgjøres av annet enn kald vurdering. Så lenge USA ikke har framlagt overbevisende argumenter for at krig er eneste løsning og for hva som skal skje etter et bombeangrep, bør Norge ikke bidra.

Dagbladet 18.02.1998