Norge en råvarenasjon?

Økonomer som anbefaler Norge å gjøre seg mindre avhengig av råvareproduksjon baserer seg altså på utdaterte økonomiske begreper

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er en vanlig oppfatning blant mange økonomer at Norge har en for råvarebasert industri. Det produseres mye olje, fisk og malm i Norge og dette kategories automatisk som råvareindustrier. Men stemmer dette?

Den klassiske definisjonen av en råvare er en vare som ikke skiller seg ut i kvalitet og hvor hver enkel produsent ikke har mulighet til selv å påvirke prisnivået. Men denne definisjonen ignorer at en industri alltid har to sider: produksjon og salg. Selv om den ene av disse oppfører seg som en råvare trenger ikke den andre å gjøre det.

Selv om et selskap ikke klarer å påvirke salgsnivået eller differensiere produktet på kvalitet kan det likevel klare å påvirke produksjonskostnaden ved hjelp av kunnskap og teknologi. Er dette mulig er det ikke snakk om en råvareindustri men en høyteknologisk industri som tilfeldigvis selger råvarer.

Den korrekte definisjonen av en råvareindustri er en industri som hverken kan påvirke utsalgspris eller produksjonskostnad. Med andre ord, profittmarginen settes fullt og helt av markedet.

Dette er ikke tilfelle innen fiskeoppdrett og oljeproduksjon. Norsk oljeindustri har ansatt tusenvis av høyt utdannete fagfolk og forskere som bidrar til å øke utvinningsgraden og senke kostnadene på norsk sokkel.

Norsk oppdrettsnæring er også blant de flinkeste i verden til å utvikle og ta i bruk ny teknologi for å forbedre produksjonen og senke kostnader. I enkelte tilfeller har norske fagmiljøer utviklet verdensledende teknologi slik som prosessen for industrialisering av torskeoppdrett. Den rette betegnelsen på disse næringene er derfor kunnskapsindustrier.

Økonomer som anbefaler Norge å gjøre seg mindre avhengig av råvareproduksjon baserer seg altså på utdaterte økonomiske begreper og en grunn forståelse av norsk industri. Hvorvidt råvareprodukter er verdt å satse på i fremtiden avhenger av om norske bedrifter er i stand til å differensiere seg på produksjonssiden.

Mye tyder på at dette er tilfelle. Norsk industri er konkurransedyktig, og i disse dager hvor oljeprisen er usedvanlig høy står oljenæringen i en særposisjon til å kapitalisere på sine fortrinn. Norske selskaper vinner ikke kontrakter på Shtokman-feltet fordi Russland er snill, men fordi de har kompetanse på offshorevirksomhet og engineering i verdensklasse.

Gass er kanskje en råvare men kompetansen for å utvinne og transportere den ut av arktiske strøk til en konkurransedyktig pris er det definitivt ikke. Dette er en erkjennelse som økonomer med fordel kan ta inn over seg.