-  Norge er ikke verdens beste land

Under 4000 kroner sitter Elin Sollid (44) igjen med i måneden etter at de faste utgiftene er betalt. Pengene skal gå til mat, klær, busskort og livsopphold. Alenemoren er en av den stadig voksende gruppa fattige i Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  Til å bo i verdens beste land føler jeg at jeg har et uverdig liv. Erna Solberg og flere andre politikere aner ikke hva de snakker om, sier Elin Sollid. Dagbladet møter alenemoren hjemme i leiligheten på Oppsal i Oslo, som hun deler med sin fire og et halvt år gamle sønn. Hun valgte å slutte å jobbe på kvelds- og nattetid på bar etter at hun fikk aleneansvar for sønnen - og ble en av de nye fattige etter at overgangsstønaden ble kuttet fra ti til tre år.

Tøff kamp

-  Siden jeg er akademisk utdannet, og anser meg selv som ressurssterk og oppegående, var jeg sikker på at det ikke skulle bli noe problem å komme meg tilbake til arbeidslivet, sier Sollid.

I dag, etter fire år med etterutdanning, flere AMO-kurs, aktiv nettverksbygging og utallige jobbsøknader, er hun fremdeles uten arbeid. Nå er hun sosialklient.

-  Som inntekt over tid skaper og opprettholder bostøtten, barnebidrag, sosialstønaden og barnetrygden, på til sammen 12 300 kroner i måneden, fattigdom. Det rekker til billig mat og tekstiler fra Fretex, sier Sollid, som blir forbannet når hun hører Erna Solberg si at reduksjonen av overgangsstønaden fra ti til tre år var en suksess.

-  Jeg er i en felle

Solberg sa nylig at en kortere periode med overgangsstønad hadde presset trygdemottakere over i arbeid eller utdanning. Sollid mener hun er i en fattigdomsfelle fordi hun nettopp ikke lenger er på overgangsstønad.

-  Jeg er henvist til sosialkontoret for å få en inntekt, og må bruke det som en slags arbeidsledighetstrygd. Det er uverdig og feil.

Hadde jeg fått overgangsstønad lenger, kunne jeg ha tatt meg en deltidsjobb og ekstra utdanning i tillegg til å ha litt mer å rutte med. Erna Solberg og Dagfinn Høybråten kan få komme hjem til meg og se hvordan vi har det, sier Sollid, som tror hun hadde bedt Frelsesarmeen om hjelp uten mye bistand fra familien.

-  Min livskvalitet er redusert, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre når sønnen min vokser til og har behov for utstyr og aktiviteter, sier Sollid, som er lei av livet som sosialhjelpsmottaker.

-  Det eneste jeg ønsker, er å finne meg en jobb, få kollegaer og betale skatt. Det må skje i høst. Vi har ingen annen sjanse.

STREKKER IKKE TIL: Alenemoren Elin Sollid og sønnen lever av 12 300 kroner i måneden. Det rekker til billig mat og tekstiler fra Fretex, sier hun til Dagbladet.