- Norge er som en alkoholiker

Mediegigant til angrep på Norges dobbeltrolle som oljeland og klimaforkjemper. Ekspert tror bobla som norske politikere har laget er i ferd med å sprekke.

NATUR OG OLJE: Klimakamp og spørsmål om oljeutvinning har preget norsk debatt i en årrekke. I havområdene utenfor Lofoten (bildet), har Staten foreløpig satt foten ned. Foto: Olivier Morin / AFP Photo / NTB Scanpix
NATUR OG OLJE: Klimakamp og spørsmål om oljeutvinning har preget norsk debatt i en årrekke. I havområdene utenfor Lofoten (bildet), har Staten foreløpig satt foten ned. Foto: Olivier Morin / AFP Photo / NTB ScanpixVis mer

I snart 30 år har Norge, uavhengig av hvilke partier som sitter i regjering, fremstilt seg som et land i frontlinjen av kampen mot klimakrisa. Med god grunn, vil mange hevde.

Norge har spilt en viktig rolle i internasjonale klimaforhandlinger, gått foran i kampen om å redde tropisk regnskog, leder an i overgangen til elektrisk transport, og har nesten utelukkende fornybar strømforsyning takket være vannkraften.

Samtidig har Norge økt utvinningen av olje og gass siden klimaendringer for alvor ble satt på dagsorden under Rio-konferansen i 1992. Ifølge statsminister Erna Solberg er «den som skal slukke lyset på norsk sokkel», ennå ikke født.

Kombinasjonen av en aktiv klimapolitikk og storstilt petroleumsutvinning kalles i klimasammenheng «Det norske paradokset».

SE TV: Stiftelsen Fritt Ords Pris 2019 ble i mai tildelt Natur og Ungdom og Greta Thunberg for deres bidrag til å gjøre klima- og miljødebatten handlingsrettet og mobiliserende. Video: Privat / NTB Scanpix Vis mer

Dette har Thomas Moore, leder for klima- og miljødekningen hos den britiske mediegiganten Sky news, tatt for seg i en kommentar.

- Som en alkoholiker vet Norge at det de gjør er galt. Men de klarer ikke la være å komme tilbake for mer, skriver han.

- Sannheten er ganske annerledes

Moore er for tiden i Norge for å delta på Arendalsuka. Han har seilt til Arendal på seilskipet Statsraad Lehmkuhl, på et «klimatokt» i regi av Bjerknessenteret i Bergen.

Moore sammenlikner Norge med Storbritannia, der de nylig vedtok gjennom lov, som det første store industrialiserte landet i verden, å eliminere nasjonens bidrag til global oppvarming innen 2050.

Forskjellen på Storbritannia og Norge, skriver Moore, er at Storbritannia bruker oljen og gassen de produserer, mens Norge eksporterer den.

Ifølge en rapport fra organisasjonen Oil Change International, som jobber for en «fossilfri framtid», er Norge verdens sjuende største eksportør av CO₂-utslipp.

Utslippene fra forbrenningen av oljen og gassen Norge eksporter, i for eksempel bilmotorer og gasskraftverk, dukker ikke opp i Norges klimaregnskap. I klimaregnskapet er det bare de langt mindre utslippene fra selve produksjonen som teller.

- Gullhøna

Moore nevner også Norges mål om å være «klimanøytralt» innen 2030. Moore påpeker det ikke, men dette er et mål der stortingspolitikernes definisjon av «klimanøytralt» ikke stiller krav til utslippskutt overhodet - bare at Norge kjøper kvoter tilsvarende størrelsen på utslippene.

Regjeringen har imidlertid et svært ambisiøst mål om å redusere utslippene med 95 prosent innen 2050, men det er foreløpig uklart om dette målet åpner for kvotekjøp.

En oversikt og forklaring på Norges ulike utslippsmål finner du her.

- I en verden som blir varmere, ser Norge offisielt ut som en modellnasjon. Sannheten er ganske annerledes, skriver Moore.

Moore mener at Norge kan bli Europas batteri for ren vind- og vannkraft, men at det vil være langt vanskeligere enn å fortsette som oljenasjon.

Han hevder også at det mest effektive Norge kan gjøre for å redusere globale utslipp er å beholde olje- og gass i bakken, men skriver at «den som tar livet av gullhøna er en modig politiker».

Oljekutt gir klimakutt?

Hvorvidt å redusere petroleumsutvinningen i Norge faktisk har en klimaeffekt globalt, og i tilfelle hvor mye, har vært omdiskutert i mange år.

Oljebransjen og regjeringens kronargument for høy aktivitet på sokkelen, er at Norge har relativt lave utslipp fra selve produksjonen, og at dersom ikke Norge henter opp olje- og gass, vil produksjonen bare øke andre steder i verden.

Dette argumentet har blitt angrepet flere ganger, blant annet av økonomer fra Statistisk sentralbyrå og Universitetet i Oslo. I artikkelen «Parisavtalen og oljeeksporten» fra 2018 skrev ti norske økonomer at kutt i norsk oljeproduksjon, vil føre til lavere utslipp globalt.

Karl-Eirik Schjøtt Pedersen, direktør og lobbyist i bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass, kalte økonomenes konklusjoner en «i beste fall usikker og teoretisk betraktning».

Forsker: - Norge skiller mellom olje og klima

- Veldig mye av hvordan norsk klimapolitikk er utformet, kan forstås som et forsøk å håndtere paradokset med olja, sier Bård Lahn, forsker ved Cicero senter for klimaforskning.

Denne uka publiserte Lahn rapporten «Norsk oljepolitikk i et endret klima», som handler om nettopp dette.

- Det vi har sett de siste åra, og som kommentaren fra Sky news som du nevner er et eksempel på, er at den bobla norske politikere har laget, der klimapolitikk og oljepolitikk blir framstilt som to separate ting, er i ferd med å sprekke, sier Lahn.

Grunnen til at det har vært mulig for Norge å skape et skille mellom klima og olje, sier Lahn, er at ansvaret for utslippene er plassert hos den som bruker olja, og at systemet med klimakvoter har gjort at Norge kan gjennomføre ambisiøse klimamål, ved å betale for kutt i utlandet.

Parisavtalen er imidlertid langt tydeligere på hvert enkelt lands ansvar, enn hva den forrige globale klimaavtalen (Kyoto) var. Under Parisavtalen er det riktignok opp til hvert enkelt land å avgjøre hvor mye de vil gjøre, men alle land må begrunne hvorfor deres bidrag er «rettferdig og ambisiøst».

- Det gir en større åpning for moralsk begrunnet kritikk av hvert enkelt lands innsats, sier Lahn.

- Det første de spør om

I tillegg, sier Lahn, er det blitt en større faglig aksept for at klimapolitikk rettet mot tilbudssiden – altså oljeprodusentene – kan være like effektivt som politikk spesifikt rettet mot forbruk.

- Det er blitt en helt annen debatt om sammenhengen mellom oljeutvinning og klimaendringer. Det er en utfordring for norske politikere, sier Lahn.

- Hva sier kollegaer av deg i utlandet om dette spørsmålet?

- Det er det første de spør om. Det mest interessante ved Norge for dem, er hvordan Norge håndterer rollen som stor eksportør av olje og gass. Og de blir ofte overaska over at norsk klimapolitikk handler om helt andre ting. For dem er det åpenbart at olje og gass er et problem.

- Du sier det har vært en endring i debatten. Har det vært endringer i politikken og hvordan regjeringen ser på dette?

- Nei, og det er slående. Det er veldig få tegn til reelle politiske endringer i norsk oljepolitikk. Tvert imot har tildelingen av letelisenser økt kraftig, sier Lahn.

Klimarisiko

Diskusjonen om oljebransjen og klima, har det siste året handlet mye om økonomisk risiko for Norge, dersom verden gjennomfører en strengere klimapolitikk og etterspørselen etter fossil energi går ned.

KLIMA-ADVARSEL BLE REALITET: Denne «værmeldingen» fra 2014 skulle vise hvor glohett været kan bli i 2050 på grunn av den globale oppvarmingen. FN-organisasjonen som sto bak kampanjen hadde kanskje ikke forutsett at temperaturene allerede fire år senere skulle nå de samme nivåene. Vis mer

Konsekvenser av innstramminger i klimapolitikken er en del av samlebegrepet «klimarisiko». Et av rådene fra det regjeringsoppnevnte Klimarisikoutvalget, var at staten bør etablere et framtidsscenario i tråd med ambisjonene i Parisavtalen, og stressteste norsk økonomi mot dette.

- Det er den eneste reelle endringen i oljepolitikken til nå, så det er relativt beskjedent så langt, sier Lahn.

- Men hvis det kommer på plass, og det blir en forståelse av at fossil energi ikke nødvendigvis vil være like lukrativt i framtida, kan det kanskje bidra til endringer på sikt. Det er innretningen på systemene for skatt og oljelisenser som avgjør retninga.