Norge foran nedgangen

Pilene peker brattere og brattere nedover jo nærmere vi kommer krisepakkedagen mandag 26. januar, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For en journalist som interesserer seg for økonomi og politikk var gårsdagen en reise i elendighet. Den begynte i Kommunenes Hus hvor dystre søylediagrammer og kurver ble lagt fram av ledelsen i KS. Reisen fortsatte til en av Håndverkerens salonger hvor Norsk Industri la fram en tjukk og framfor alt fersk konjunkturrapport med bedrøvelige utsikter for norske industribedrifter. Og den ble avsluttet i Stortingets store konferanserom hvor Frp la fram sin krisepakke på 32 milliarder kroner som skal bringe Norge ut av et stadig brattere uføre. Tidligere på dagen hadde Jens Stoltenberg i et møte med representanter for finansnæring og øvrig næringsliv varslet at veksten i arbeidsløsheten ville bli sterkere enn fryktet.

Og selv om flere av aktørene har interesse av å male bildet riktig svart i håp om å skremme regjeringen til å gi dem mer, får vi tro dem på deres ord. Deres prognoser er belagt med tall fra omfattende undersøkelser i sine respektive medlemsmasser. KS har eksempelvis spurt 264 kommuner som har 62 prosent av landets befolkning om hvordan de har budsjettert for inneværende år.

Og en forbløffende stor andel svarer at de skal bruke mindre på skole, på barnehage, på eldreomsorg. Det er riktignok før de vet hva regjeringen kommer med mandag, og KS-leder Halvdan Skard forsikrer at kommunene er parat til å lage nye budsjetter i en fei, når de vet hvor mye friske penger de får.

Norsk Industri bygger i sin konjunkturrapport for 2009 på datamateriale fra flere hundre bedrifter med nesten 100 000 ansatte og 335 milliarder kroner i omsetning. De har spurt sine medlemsbedrifter om hva de tror om omsetning, resultat, sysselsetting, investeringer og lånemuligheter, og fått svar. Urovekkende svar. Undersøkelsen er foretatt mellom 30. desember og 20. januar og er ferskere enn noen analyser fra Statistisk sentralbyrå. Og den er mer bekymringsfull. Tre fjerdedeler av bedriftene har endret investeringsplanene de siste tre månedene, det vil si de har kuttet i dem eller vurderer å gjøre det. Ni av ti bedrifter begrunner dette med de dårlige utsiktene i markedene. De blir vesentlig dårligere ute og vesentlig dårligere hjemme. Over halvparten av bedriftene tror på lavere resultat i år enn i fjor.

Både kommuner og industribedrifter strammer inn. Følgen er nedbemanning. Og når færre har jobb, blir det mindre i skatteinntekter til offentlige oppgaver og større utgifter til arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp. Norsk Industri bruker begreper som «sysselsettingsras». Svært mange bedrifter har problemer med å få lån. Og de som har gjort seg forhåpninger om lønnstillegg i år, kan glemme det, skal vi tro administrerende direktør Stein Lier Hansen.

Fremskrittspartiet er ikke lysteligere i sin beskrivelse av situasjonen enn kommuner og industri, men forsøker å sukre pillen ved å gå inn for omfattende skattelettelser. Av et jafs i oljeformuen på 32 milliarder kroner går om lag halvparten til skattelettelser. Størstedelen av dette, 10 milliarder kroner, skal gå til folk flest ved å heve minstefradraget til 83 000 kroner. Det vil gi skattelette på 3500 kroner for lønnstakere med mer enn 300 000 kroner i inntekt og 4-5000 kroner for pensjonister litt avhengig av pensjonens størrelse. Dette er selvsagt ment som en kraftig partimarkering i ei tid da verken de andre borgerlige partiene eller regjeringspartiene har prioritert skattelette. I krisepakkesammenheng skal skattelettelsene stimulere til å opprettholde forbruket og dermed også arbeidsplassene i varehandelen. Men Frp må gripe makta ved en revolusjon om det skal bli virkelighet. Og det tror vi ikke, selv om altså svartedauden truer.

Både KS, Norsk Industri og Frp hadde konkrete krav og forventninger om hva regjeringens krisepakke skal inneholde. Noen vil spørre seg hvorfor dette presenteres nå, en helg før pakka. Men forslagene er i all hovedsak overlevert regjeringen før. Det er den dokumenterte elendighet som nå trer fram i all sin gru på pressekonferanser. Og den vil bare øke forventningene til hva regjeringen vil komme med og samtidig gjøre det nesten umulig å innfri. Jeg står fast på min spådom fra en tidligere artikkel at krisepakka, nesten uansett innhold, vil bli møtt med reaksjonen «for lite, for seint». Det vil formodentlig stige nye rop mot himmelen om flere og bedre tiltak, flere og bedre pakker. Og de færreste vil ha tålmodighet til å vente å se om pesten virkelig brer seg slik hele verden nå har bestemt seg for å tro.

Regjeringen får trøste seg med at partier som før ville redusere politikken til et minimum, nå ikke kan få nok politikk.