Norge i dvale

7. juni er verdt en fest. Men i morgen må vi ta fatt på det som er den neste nasjonale oppgaven: Å utvikle den flerkulturelle velferdsstaten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HISTORISKE jubileer har bare nytteverdi som politisk titteskap. De gir oss mulighet til å betrakte nåtida - og kanskje framtida - som en fortsettelse av det som er besluttet, utviklet og skapt. Hvor går vi herfra? Dette spørsmålet har vært fraværende i markeringen av 1905. Vi ser oss heller tilbake. Noen ganger er tonen brautende, men oftest er den selvkritisk inntil det masochistiske. Mange synes å ha falt for Napoleons berømte utsagn om fortida: Historien er den løgnen man er blitt enige om.

EN ALTERNATIV håndtering av historien utleverer i stedet nåtida. Mens norsk historie fra 1814 og fram til 1980-tallet var brulagt med store politiske prosjekter, er fraværet av nasjonale strategier det mest påfallende hundre år etter løsrivelsen fra Sverige. I den liberale staten skal politikken være samfunnets sentrum, men slik er det ikke lenger. I stedet er politikken blitt et delsystem, en lukket subkultur på linje med idrett eller billedkunst. Det fører til at politikerne mangler synspunkter på hvordan samfunnet skal se ut. I stedet får vi en endeløs rekke av komitépolitikere og komitéakademikere. Norge ligger i dvale.

DET KAN INNVENDES at tidas strategi er å ikke ha noen strategi. Høyre synes f.eks. å mene at politikken er for alvorlig til å bli overlatt til politikerne. Derfor har de satt den ut på anbud til privat, økonomisk sektor. Men en slik maskerade forvandler ikke politikk til noe annet, det bare endrer maktens tyngdepunkt. Arbeiderpartiets forsiktige linjeskifter langs høyre/venstre-aksen bekrefter bare inntrykket av det politiske systemets lammelse.

FEDRENE PÅ Eidsvoll la grunnlaget for demokrati og rettsstat. Professorpolitikerne Stang og Schweigaard moderniserte stat og næringsliv. Venstrestaten utviklet nasjonalkapitalismen med konsesjonslover og spirene til velferdsstaten. Arbeiderpartistaten videreførte og forsterket Venstres prosjekt, til dels gjennom Gerhardsens mobilisering av samfunnsvitenskap og teknologi. På 1980-tallet fikk kvinnefrigjøringen gjennombrudd. Gjennom nesten 200 år ser vi at store, frigjørende reformer øker verdiskaping, kunnskap og levestandard.

HISTORIEN ER selvsagt ikke slutt. For alle som tør å se kan det ikke være tvil om hva som er neste nasjonale oppgave: Å skape den flerkulturelle velferdsstaten. Men i stedet for å se velgerne i øynene og fortelle at den etnisk homogene nasjonalstaten ikke finnes lenger, prøver partier av alle kulører å gå rundt utfordringen. I stedet har vi fått en uverdig konkurranse om hvem som vil bygge de høyeste grensegjerdene og hvem som er best når det gjelder tvangsintegrering.

SANNHETEN ER dessverre brutal: Vi har ikke sluppet minoritetene inn i fellesskapet. En og annen stortingsrepresentant, noen kommunestyremedlemmer eller en håndfull journalister med minoritetsbakgrunn, endrer ikke på det. Selv de som er født her og ikke kjenner noe annet samfunn, gjør vi til en gruppe i stedet for å se på dem som individer. Vi er ikke fornøyd før innvandrerne og deres etterkommere går tur i Nordmarka eller hopper i Holmenkollen. Dette er et blindspor. Å være integrert kan ikke bety at man skal oppgi sine kulturelle skikker, sin tro eller sin klesdrakt, men at man føler seg hjemme i samfunnet, som en aktør på lik linje med andre.

DEN FLERKULTURELLE staten kan ikke videreføre tradisjonell nasjonsbygging med vekt på sosial, religiøs og kulturell ensretting. Framtida er en sekulær stat som gir ulike mennesker like rettigheter og muligheter. I et slikt samfunn er alle like for loven, men kulturene er forskjellige og tilhører individene. Bare slik bygges en ny, mer mangfoldig og inkluderende norsk identitet. Veien dit blir ikke lett, men den åpner for et fellesskap med større bredde og bedre utviklingsmuligheter.

POLITIKK ER kunsten å gjøre det nødvendige mulig. Noen ganger krever det at politikerne leder opinionen i stedet for å være et avtrykk av den. En nasjonal strategi for et flerkulturelt samfunn er en slik oppgave. Selvfølgelig vil et slikt prosjekt møte betydelig motstand, også langt utover Fremskrittspartiet. Men i politikken finnes det verre ting enn strid. Som det er blitt sagt: Mange politikere etterlater et tomrom som erstatter dem helt.