Norge i krig

Norge er i krig i Afghanistan. Den føres uten en klar politisk strategi. Farligere kan det ikke bli.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORGES KRIG i Afghanistan har til nå vært et innenrikspolitisk anliggende. Debatten har knapt dreid seg om krigens midler og mål. I stedet har den vært brukt som plattform for angrep på regjeringens troverdighet i forhold til Norges NATO-forpliktelser. Opposisjonen har vist stor krigslyst, brystet seg som en søramerikansk general og beskyldt regjeringen for unnfallenhet skapt av listig SV-infiltrasjon. Denne konspirasjonsteorien er av samme kaliber som da Vinci-koden: Morsom å leke med, men uten røtter i virkeligheten. Det finnes ikke noe mer NATO-tro parti enn Arbeiderpartiet. NATO er betongen i partiets grunnmur, like urokkelig som KrFs forhold til gud. Dette forholdet kan bare svekkes hvis NATO selv blir overflødig.

DERFOR ER det sunt at debatten om Norges og NATOs krig i Afghanistan nå ser ut til å ta nye veier. Det handler om å flytte blikket fra Stortingets vandrehall til virkeligheten på bakken i Afghanistan. Hva som skjer der er det norske folk dårlig informert om. Ingen norske medier har noen form for permanent dekning av krigen og den norske innsatsen. Langt på vei har forsvaret og andre myndigheter informasjonskontroll. Det bidrar til at det er vanskelig å vurdere engasjementets militære og sivile strategi og risiko.

I GÅR KOM tre utspill i Aftenposten som på forskjellig vis utvider perspektivet på vårt engasjement i Afghanistan. I et innlegg gikk stortingspresident Thorbjørn Jagland inn for at Norge må svare ja hvis NATO enda en gang ber om norske spesialstyrker til oppdrag i Sør-Afghanistan. Minst like viktig er at Jagland helt åpent innrømmer at den krigførende koalisjonen har feil strategi og at den bør endres. Utenriksminister Jonas Gahr Støre er inne på det samme når han meget sterkt understreker engasjementets sivile sider: Hvis vi har en debatt der vi snakker om det militære hver dag, må snakke om det sivile i alle fall annenhver dag, sier han. Direktøren ved Nobelinstituttet, Geir Lundestad, understreker på sin side at NATOs store test vil stå i Afghanistan.

AT DETTE KOMMER samtidig mens amerikanerne trekker pusten for å endre strategi i Irak, er neppe tilfeldig. Tragedien i Irak viser med grusom tydelighet de militære maktmidlenes begrensninger. I vår tid er det ikke lenger mulig å vinne over noen med jet og bazooka. I lengden vil militære framganger forvitre hvis de ikke har følge av robuste strategier for utviklingen av det sivile samfunnet. Derfor har utenriksministeren helt rett når han vektlegger den sivile siden av konflikten i Afghanistan. Spørsmålet er om målene er realistiske, eller om det er mer sannsynlig at Afghanistan blir et nytt Irak. I dette perspektivet er regjeringens troverdighet i forhold til NATO i beste fall et underordnet tema. Det viktigste spørsmålet er om krigen har noen troverdighet.

AFGHANISTAN er ingen nasjon i vestlig betydning av ordet, men en samling regioner dominert av ulike lokale krigsherrer. Politisk og etnisk er landet sterkt splittet og påført dype sår og ødeleggelser etter Talibans blodige vanstyre. Det er lett å være enig med Thorbjørn Jagland i at Taliban av moralske grunner ikke bør få tilbake makten i landet. Samtidig vet vi at en effektiv sivil strategi vil kreve enorm innsats når det gjelder bygging av skoler, sykehus, veier og annen infrastruktur. Det vil også være nødvendig å bygge ut politistyrker som kan ta vare på sikkerheten i landet. Spørsmålet er ikke bare om dette i det hele tatt er mulig, men i enda større grad om det finnes vilje til å satse i slikt omfang. Stormaktene tilbyr lett splintbomber fra sitt store lager, men er mer knipne når det kommer til sykehussenger.

ENHVER SOM studerer Afghanistans historie har lett for å bli pessimist. Aleksander den store lyktes nesten med alt som krigsherre - unntatt i Afghanistan. Siden Aleksanders nederlag mer enn 300 år før Kristus, har praktisk alt alle invasjonsmakter lidd nederlag i de kalde fjellene i Afghanistan. Det britiske imperium var på sitt mektigste da det måtte kaste kortene nord for Khyberpasset. Invasjonen i 1979 var starten på det sovjetiske imperiets undergang. Mer enn to tusen års erfaring peker i en retning: Den som kommer utenfra blir aldri lenge i Afghanistan.