Norge i svart, hvitt og blodrødt

Shabana Rehman mener det er Akersgata og TV-mediene som har den største utfordringen når det gjelder å ta et oppgjør med hat og intoleranse mellom folkegruppene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For fem år siden fikk jeg et sommervikariat i VG. Som journalist. Den eneste fargede som var der i tillegg til meg, var vaskemannen. Nylig ringte jeg avisen igjen, og spurte: Hvor mange mennesker med innvandrerbakgrunn er ansatt hos dere nå? Svar: Èn. Den samme vaskemannen. Trenger de info om innvandrere generelt, brukes han hyppig. Men har vi sett hans meninger i avisen noen gang? Nei. Aldri.

Folket lever i et flerkulturelt samfunn. Men ikke mediefolket.

Vi lever også i et samfunn der hvite observerer de fargede. Og dette gir merkelige utslag. Ikke bare det, det skaper grunnlag for fatale fordommer og hindrer den offentlige meningsutvekslingen samfunnet trenger. Dette må til hvis vi skal få frem konstruktiv kritikk av den manglende integreringen av fargede.

Det er jo bare dritt med de svartingene, del 1:

Muslimer, eller islam, er en populær skyteskive i Norge. Ja, blant muslimer, som i alle andre grupper, finner vi kvinneundertrykkere, rasister og overgripere. Men vi finner også intellektuelle, frilynte, ressursterke, akademikere, humorister, forfattere, dansere, leger, og ja - muslimske jenter som koser seg i høyet med hvite kristne menn, til skrekk og gru for fundamentalister og rasister. Og de gjør det uten å bli banket opp av fedre og brødre.

Når skal disse menneskene få oppmerksomhet?

Det er ikke FrP som har den største utfordringen når det gjelder å ta et oppgjør med hat, intoleranse og avstand mellom folkegruppene. Det er Akersgata og TV-mediene. Utfordringene ligger ikke hos folket, vanlige mennesker har demonstrert sin avsky over hele landet. Utfordringene ligger hos maktmenneskene på den politiske, sosiale og kulturelle arena - de som har mulighet til å bidra med en konstruktiv og nyansert kritikk av utviklingen i det flerkulturelle Norge.

Det er jo bare dritt med dem, del 2:

I dag er det stor hyppighet av negativ oppmerksomhet rundt fargede. Dette forsterker fordommer, og får mange til å lukke seg inne. Ikke alle kan kaste sløret, vrikke med hoftene, hoppe opp på en scene og holde standup for å bryte ned offer- og overgriperforestillingene. Norge har en generasjon av fargede som snakker flytende norsk. Hvorfor har ikke de sluppet til med sine meninger og refleksjoner om samfunnet i større grad i Akersgata og TV-miljøene?

Fordi det er så moro med Bongo-TV?

I TV2 ser vi Per Ståle Lønning holde seg med en kinesisk revolverreporter, en gebrokkent talende løpegutt. Synnøve Svabø reiser til fjerne himmelstrøk, men ender opp med halvpatetisk hottentott-humor, der hennes møte med afrikanere og arabere meget lett kan oppfattes som nedlatende.

I TV2s Holmgang inviteres politikere og andre til debatt om Holmlia-drapet. Et tredvetalls nordmenn blir invitert. I realiteten ser vi tre hvite politikermenn som krangler om partipolitikk, og tre kvinner som kommer til orde - som ofre. Den eneste fargede nordmannen er undertegnede.

I en debatt om fremmedfrykt, vold og rasisme inviterer man en farget person. Akkurat da følte jeg meg som en farget maskot.

Glimrende journalistikk eller glitrende offerporno?

Rikets Tilstand er det eneste programmet som uredd har talt om diskriminering og rasisme blant innvandrere. Men som også har vist oss «offerporno». Omskjæring, konebrenning og drap av ulydige døtre, tvangekteskap. Undertegnede har selv sittet og grått og kjent meget godt til sannheten som Rikets Tilstands dyktige journalister har gravd i. Men hjalp det meg noe? Gjorde det meg tryggere? Åpnet dette opp for at jeg neste dag kunne gå ut og si hei, og gi klem til en nordmann? Førte dette til at innvandrerkvinner kunne gå med hodet hevet og få respekt for den de er, sin kultur og sin religion? Nei.

Det er jo bare dritt med dem, del 3:

For resultatet ble et hav av negativ oppmerksomhet rettet mot innvandrere. Vi var enten ofre eller overgripere. Ansiktene og personlighetene våre forsvant, og vi sto igjen med identitetsløse masker det sto «islam» eller «svarting» på.

Kadra og undertegnede har begge fått støtte og oppmuntring fra nettopp TV2. Problemet er at TV 2 aldri kjører saker der det finnes nyansering. De befinner seg, som alle kommersielle medier, i den dramatiske sfæren - den sfæren som selger i tabloid TV-format.

Jeg sier ikke at dette har vært bevisst hos TV2, for de har vært opptatt av menneskerettigheter. Men de leverer hovedsakelig negativ oppmerksomhet til den fargede del av befolkningen. De gangene det har vært positiv oppmerksomhet, har man gjerne lagt til : «Men du er jo norsk». Noe som minner meg sterkt om denne vanlige replikken: «Jeg liker ikke innvandrere, men du er jo ikke som de andre».

Årsak: Kommers-media fokusere på det spesielle.

Det lisensfinansierte NRK har vært mer bevisst. De har flere fargede programledere, og Fredrik Skavlans prat med Mia Gundersen og hennes kjæreste ga oss et veldig godt inntrykk av et blandet par, Knut Olsen har også vært flink til å invitere mennesker med innvandrerbakgrunn som representerer forskjeller seg imellom - ikke nødvendigvis til det norske samfunnet. Dagbladets Magasinet, Aftenpostens Olga Stokke og Inger Anne Olsen er andre eksponenter på journalistikk som nyanserer og går bak de dramatiske kulissene.

Vi er jo her, for pokker.

Vi er en generasjon unge nordmenn som har delt sandkasse med fargede, hvite, røde, gule barn. Men det er de hvite barna som har lettest og mest synlig tilgang til arbeidsliv, meningsytringer, og det sosiale liv. Trenger det å være slik når det faktisk finnes en generasjon med fargede som ikke føler seg språklig isolert, ikke føler seg kulturelt utenfor?

Mediene må våkne opp og ta i bruk flerkulturell kompetanse, ikke bare når kriminalsaker ruller over skjermen, men også når vi har gladsaker.

Heimen, kontoret, pubben, heimen, kontoret...

Hva kan være årsaken til at mediefolket gjør som de gjør? De holder seg rett og slett for mye for seg selv. De lever i medie-ghettoer, både profesjonelt og privat. De omgås mennesker som er prikk like dem selv. Den eneste «utlendingen» de kjenner er han som serverer dem 17 halvlitere på fredagskvelden.

Gå ut og bli kjent med det flerkulturelle Norge! Få en kritisk og konsekvent holdning til det dere presenterer. Det holder ikke å gripe tak i nærmeste fundamentalist, og la vedkommende representere en hel befolkningsgruppe. Innvandrere må ikke plasseres i nisjemedier, men bli en naturlig del av mainstream media. Som mennesker, ikke som innvandrere. For å si det på god gammeldags og fordomsfull norsk måte:

Slipp svartingene til. Vi snakker jo norsk nå!

Artikkelforfatteren er standupkomiker og redaktør av www.fundamental.net.

OFFER: Kardra avslørte omskjæring av kvinner i Norge i «Rikets Tilstand» på TV2. «Vi var enten ofre eller overgripere».
«BONGO-TV»? «Per Ståle Lønning holder seg med en kinesisk revolverreporter, en gebrokkent talende løpegutt.»
HOTTENTOTT-HUMOR: «Synnøve Svabø reiser til fjerne himmelstrøk, men ender opp med halvpatetisk hottentotthumor.»