Norge med og uten Gud

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I de siste årene er vi blitt utsatt for stadig mer alarmistiske meldinger om sekularismens snarlige død i Norge. Forskere og intellektuelle er blitt mer enn normalt opptatte av forestillingen om religionenes tilbakekomst i Europa. Denne forestillingen er særlig knyttet til framveksten av islamsk religiøsitet. Men sekularismen er ikke død. Utfordringen er snarere knyttet til hvordan man i sekulære og liberale samfunn utvider sekularismens sirkler av inkludering.

Sekularisme er historisk sett den politiske doktrinen om et skille mellom religion/kirke og stat. Sekularismens begreps- og utviklingshistorie er først og fremst knyttet til Europa: det er her sekularismen vokser fram som et resultat av den protestantiske reformasjonen, opplysningstida og den franske revolusjonen. Dette betyr imidlertid ikke at begrepets utbredelsesområde er begrenset til en «vestlig» og historisk sett kristen kulturkrets.

Sekulariseringsteorien på 1960- og 70-tallet erklærte Guds snarlige død i Europa, og mer kontroversielt, i resten av verden, basert på en antakelse om at modernisering i enhver samfunnsmessig kontekst ville føre til sekularisering. På grunnlag av blant annet re-islamiseringsbølgene i den muslimske verden og re-evangeliseringsbølgene i Latin-Amerika, USA og Europa på 1970- og 80-tallet, forsto sekulariseringsteoretikerne etter hvert at de hadde tatt grundig feil. Pendelen hadde tilsynelatende svunget, og mange forskere ga seg etter hvert, ofte på begrenset empirisk grunnlag, til å stormløpe i motsatt retning og å erklære Guds tilbakekomst ved enhver anledning.

På et åpent møte i Det Norske Vitenskapsakademi i Drammensveien i Oslo våren 2008 ga tidligere biskop av Bjørgvin, Per Lønning, seg til å tordne mot norske liberale protestantiske teologer. Lønning artikulerte en bekymring knyttet til det han oppfattet som norsk liberal teologis rolle i hele etterkrigstida som et instrument for legitimeringen av samfunnsmessige liberaliserings- og sekulariseringsprosesser. Nå var ikke dette noe spesielt nytt fra Lønnings side, men utspillet var interessant, nettopp fordi Lønning etter alt å dømme har mye rett i sin analyse av den rolle norsk liberal protestantisk teologi har spilt i forhold til staten i hele etterkrigstida. Lønning uttrykker en latent konflikt mellom liberale protestantiske kristne, som ser på statskirken som den fremste garantisten for en demokratisk folkelighet i kirken, og konservative og evangelisk kristne som i økende grad synes å mene at statskirkeordningen truer grunnleggende kristne verdier og kirkens teologiske uavhengighet.

Sekularismen tar farge av den historiske og samfunnsmessige kontekst den utspiller seg i. Sekularisme i Norge og Frankrike er ikke, og kan umulig være, den samme. Sekularisme er som teori og praksis mangfoldig. Det man imidlertid kan fastslå med stor grad av sikkerhet er at den norske lutherske kirken, i likhet med svært mange protestantiske kirkesamfunn ellers i Europa, har vært langt mer forsonlig innstilt overfor den sekulære staten enn det den franske katolske kirken har vært. Statskirken kan på mange måter sees på som en garantist for en slik pragmatisk forsonlighet i norsk historie.

Globalt sett representerer Europa et unntak: det er bare i Europa at sekularismens legitimitet er forankret i befolkninger som er grunnleggende sekulariserte. Med sekularisering menes her at befolkningen blir mindre religiøse, og at religiøse autoriteter mister samfunnsmessig betydning og innflytelse. Selv om det verken er en nødvendig eller tilstrekkelig sammenheng mellom sekularisme og fraværet av en statskirke, framstår den norske statskirkeordningen i økende grad som et paradoks i et av verdens mest sekulariserte samfunn. Stat-kirkeforliket fra 2008 synes i ettertid mer som en utsettelse enn som et endelig svar. Tall fra NSDs/Kirkeforsknings store religionsundersøkelse i 2008, framlagt i forrige uke, indikerer at den norske befolkningen er blitt mindre tilbøyelige til å erklære seg som religiøse siden 1998, og langt mer liberale i verdispørsmål knyttet til for eksempel homofili. Samtidig har det funnet sted en vekst i en form for ekspressiv ikke-organisert religiøsitet som blir mer og mer utbredte i «vestlige» forbrukersamfunn. Men det er like fullt et paradoks at det nå snakkes stadig mer om religion i offentligheten samtidig som den norske befolkning synes mindre religiøse enn noensinne før.

I de siste års religionsdebatter avtegner det seg et klart bilde av at det er islam og muslimer som antas å representere den store utfordringen for et sekulært og liberalt samfunn. Det er blitt noe av et mantra fra samfunnsforskere å svare på slike antakelser med at muslimer i Norge representerer en svært sammensatt og, i religiøse og etniske termer, svært fragmentert gruppe. Like fullt: når 40 prosent av norskiranere og 25 prosent av norsk-bosniere oppgir i Statistisk sentralbyrås (SSBs) levekårsundersøkelser at religion ikke har noen betydning for dem, taler det sitt tydelige språk om at det er noe langt mer sammensatt som foregår blant norske borgere med muslimsk bakgrunn enn det en skulle tro dersom en utgår fra at en muslim er en troende og praktiserende person. Om lag 90 prosent av norsk-somaliere oppgir til SSB at religionen er svært viktig for dem. Men likevel kan man på sommerstid daglig observere norsk-somaliere som drikker øl i parkene på Oslo Øst.

Dersom man i tråd med Charles Taylors definerer sekularisering (det Taylor karakteriserer som «sekularisering 3») som en bevissthet om at min livsorientering bare representerer én måte å forholde seg til tilværelsen på, så trer det fram et bilde av moralske kilder som spesielt blant unge norske muslimer i økende grad er sammensatte. Et liberalt og sekulært samfunn står overfor potensielt motstridende hensyn i forsøket på å ivareta rettighetene til troende så vel som ikke-troende med tilhørighet til etniske og religiøse minoriteter. Men veien til en utvidelse av sekularismens sirkler av inkludering går sannsynligvis ikke via en antakelse om at norske borgere med minoritetsbakgrunn med nødvendighet er intenst religiøse.

Det er alt i alt lite som tyder på at man står overfor fundamentale trusler mot sekularisme og et liberalt og sekulært hegemoni i Norge i de nærmeste åra. Men et stadig mer flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, koblet med en generell sekularisering, fordrer også at vi finner nye måter å tenke og snakke om forholdet mellom religiøsitet og sekularitet på. For sekularismen er ikke en historisk konstant, men i kontinuerlig utvikling.