Norge mot høyre

Fra første stemme ble talt opp i går kveld ble dette valget først og fremst et spørsmål om Arbeiderpartiets nederlag og partileder Thorbjørn Jaglands skjebne. For første gang siden 20-åra ser det ut til at partiet kommer under 30-tallet. Er det også en magisk grense for Jaglands framtid?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men det er ikke bare Arbeiderpartiets dårlige resultat som vil bli lagt merke til ved dette valget. Hvis vi skal holde oss etter den tradisjonelle skalaen i norsk politikk, er det ingen tvil om at Norge ble et blåere land i går. Først og fremst skyldes det Fremskrittspartiets gjennombrudd ved et lokalvalg, også i distrikter der partiet tidligere har stått svakt. Hittil har partiet først og fremst gjort det godt ved riksvalg. Men når Carl I. Hagen i natt kom opp i omtrent samme resultat som ved stortingsvalget for to år siden, betyr det at hans parti nå blir en betydelig maktfaktor også i kommunestyrer og fylkesting.

  • Når så også Høyre er tilbake omtrent på samme nivå som for fire år siden, betyr det at godt over en tredjedel av velgerne hører hjemme på den tradisjonelle konservative fløyen. Det er en kraftig forskyvning mot høyresida i velgerkorpset. Det vil merkes når ordførere skal fordeles rundt omkring i landet. For Jan Petersen var dette en helt nødvendig seier i forhold til nederlaget for to år siden. Nå kan Høyre opptre med langt større sikkerhet og styrke også på riksplan. Men partiets dilemma blir å stake ut veien til ny regjeringsmakt. Høyre kan vanskelig bli stående som støttespiller til regjeringen Bondevik i to år til. Partiet må i posisjon. Men kan det skje ved å kaste Bondevik og innsette en svekket Jagland som en overgangsfigur? Når jubelen har lagt seg i Høyres Hus etter valgnatta, må partiet gi seg i kast med slike planer.
  • For det er ingen svekket regjering som kommer ut av dette valget. Det gikk bedre enn meningsmålingene tydet på, og velgerne straffet ikke de tre partiene, slik de ofte gjør ved slike mellomvalg. Hvis vi nå skulle slå sammen det som tidligere ble kalt den borgerlige blokken, blir høyredreiningen blant velgerne meget tydelig. Det nærmer seg faktisk 60 prosent til sammen. Det må være etterkrigsrekord.
  • Men hva skjer i Arbeiderpartiet etter denne smellen? I går kveld var Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg begge påpasselige med å understreke at resultatet ikke ble så mye dårligere enn de to forrige lokalvalgene. Budskapet var klart: Det gikk bare litt dårligere enn med Gro. Det har de selvsagt rett i. Men sammenlikningen halter fordi Gro satt med regjeringsansvaret. Til vanlig pleier velgerne å straffe regjeringen ved lokalvalg. Det skjedde også med Nordli og Willoch.
  • Når sentralstyret samles i ettermiddag står det derfor klart at Thorbjørn Jagland ikke har klart å gjenreise partiet som en maktfaktor på lokalplanet. Det er i seg selv ille. Men langt verre er den splittelsen som kom klart i dagen den siste uka før valget, og som satte Jaglands framtid som partileder på dagsordenen. Nå er det tydelig at Jagland vil kjempe for sin posisjon. Men spørsmålet er om han klarer å kvele lederdebatten fram til neste landsmøte om vel ett år. Det klarer han i alle fall ikke hvis han fortsetter sitt forsvar langs samme linje som han la opp til i radioens Ukeslutt lørdag, der han beskyldte sine kritikere for å være gammeldagse, og at de bare var vant til å stole på andre enn seg selv. Et slikt opplegg vil garantert bare føre til enda mer splittelse og opphisselse.
  • Men Jaglands håp kan ligge i at noe uventet skjer på det rikspolitiske planet, og at han får drahjelp fra andre. Hvis han møter landsmøtet neste høst som statsminister, eller det er gode sjanser for at han kan overta for Bondevik, vil debatten om lederskifte også være fjernet. Men blir han stående på maktens sidelinje, som hittil, er debatten ikke til å stoppe. Når den slo ut noen få dager før valget, viser det bare hvilken misnøye det er i rekkene mot dagens partileder.