«Norge og EUs «klimaboble»

Selv om Norge og andre små stater kjemper hardt for å få gjennomslag for sine interesser, er det de store økonomiske aktørene som vil avgjøre hvilken klimaavtale det forestående Kyoto-møtet vil gi.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Blant disse er det for tiden EU-landene som har inntatt rollen som pådriver for en ambisiøs avtale. EUs forslag er at statene skal forplikte seg til 15 prosent reduksjon i utslippene av klimagasser før år 2010, i forhold til 1990-nivå.

Sammenlignet med Japan, Australia og USA er det ikke tvil om at EU framstår som den mest progressive av de tunge aktørene. EUs målsetting er basert på en intern byrdefordeling som gjør at noen land kan fortsette å øke sine utslipp av drivhusgasser, mens andre må foreta tilsvarende store reduksjoner hvis den felles målsettingen skal nås. Men det er fortsatt et åpent spørsmål om EUs «klimaboble» blir akseptert av land utenfor EU. Og er det rettferdig at EU-landene får fordele byrdene internt, mens alle andre land sannsynligvis må foreta like store kutt i sine utslipp?

Den interne byrdefordeling er hovedårsaken til at EU-landene i det hele tatt kan operere med et felles mål for sine utslippsreduksjoner. Av de landene som får lov til å fortsette å øke sine utslipp har Portugal fått det høyeste utslippstaket, og kan dermed øke sine utslipp av COæ-2å og andre drivhusgasser med inntil 40 prosent fram mot år 2010. Når det gjelder utslippskutt har Tyskland, Danmark og Østerrike forpliktet seg til reduksjoner på 25 prosent, mens Storbritannia, Nederland og Belgia skal redusere sine utslipp med 10 prosent.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Byrdefordelingen er ikke basert på ett enkelt prinsipp, men den gjenspeiler stort sett forskjeller i energistruktur og i økonomisk utviklingsnivå mellom de ulike landene. Portugal, Spania, Hellas og Irland kommer til å ha relativt store økninger i sine utslipp de neste årene. Det betyr at de minst utviklede medlemsstatene har fått gjennomslag for prinsippet om at de har en «rett» til å få den samme velstandsutviklingen som landene i Nord-Europa har hatt.

Derfor kan disse landene få øke blant annet bilbruken og industriproduksjonen til et nivå som ligger nærmere nivået til de rikeste medlemsstatene, til tross for at disse aktivitetene resulterer i større utslipp av drivhusgasser. Et annet interessant forhold ved EUs interne fordelingsnøkkel er at Sverige vil øke sine utslipp fram mot år 2010 med fem prosent. Dette skyldes hovedsakelig den planlagte avviklingen av en reaktor ved atomkraftverket i Barsebäck. Det ville derfor blitt svært vanskelig for Sverige å slutte seg til en internasjonal klimaavtale og samtidig trappe ned produksjonen av atomkraft hvis ikke landet deltok i EUs byrdefordelingssystem.

Mange har argumentert for at EUs «klimaboble» kunne være en modell for klimaavtalen som skal forhandles fram i Kyoto. Begrunnelsen for dette er at mange av de spørsmålene som er problematiske i de globale forhandlingene, er de samme som EU har måttet løse for å komme fram til sin felles klimamålsetting. Og det er liten tvil om at EU har klart å oppnå et høyere reduksjonsmål på grunn av byrdefordelingen mellom landene, enn man ellers ville gjort. Det er også en utbredt oppfatning at EUs byrdefordeling i det store og hele gir en rimelig rettferdig fordeling av kostnadene mellom de ulike statene. Derfor har det falt Norge og andre som ønsker en global byrdefordeling ganske tungt for brystet at EU ikke har gått inn for differensierte utslippsmål også som et internasjonalt prinsipp. I de globale forhandlingene har EU holdt fast ved at alle som undertegner en avtale skal påta seg like store reduksjonsforpliktelser, og de har også vært imot at det skal åpnes for kjøp og salg av utslippskvoter. Hovedargumentet for dette har vært at de ikke tror at det ville være mulig å forhandle fram en differensiert avtale internasjonalt. Siden EU-samarbeidet er så omfattende kan forhold utenfor klimapolitikken trekkes inn for å presse eller belønne aktørene. En tilsvarende mulighet til å utvide forhandlingsrommet eksisterer ikke internasjonalt, noe som gjør det vanskeligere å komme fram til en differensiert avtale i Kyoto enn i Brussel.

Likevel ligger det selvfølgelig også økonomiske vurderinger bak EUs posisjon. I forhold til f.eks. USA, Japan og andre tunge økonomiske aktører vil EU komme godt fra en internasjonal avtale med like kutt for alle. Den fleksibiliteten som mange land ønsker å bygge inn i en avtale har EU-landene allerede oppnådd med sin «klimaboble». Det er imidlertid svært sannsynlig at differensierte utslippsmål ville gitt en mer ambisiøs og ikke minst mer rettferdig avtale, noe EUs egen «klimaboble» er den beste indikasjonen på. De som ønsker en differensiert avtale har derfor hevdet at EUs rolle som pådriver for en ambisiøs klimapolitikk ikke er troverdig, ettersom EU i liten grad har vært interessert i å diskutere de løsningene som totalt sett kunne gitt størst reduksjoner. Men slik situasjonen er i denne forhandlingsrunden må nok Norge og andre forkjempere for differensierte forpliktelser bite i det sure eplet, og innse at en avtale med like kutt er den eneste realistiske løsningen. Kyoto blir imidlertid bare et lite skritt på veien, hvis klimaforskernes advarsler skal tas på alvor. Og hvis EU ønsker å beholde den grønne ledertrøyen i klimapolitikken er deres nåværende politikk uholdbar. På lengre sikt må vurderinger av kostnadseffektivitet og rettferdighet ikke bare gjøres på europeisk, men også på globalt nivå.

EUs hovedproblem i Kyoto kan imidlertid bli at «boblen» deres ikke blir akseptert av de andre statene i forhandlingene. Japan og Australia har protestert mot at EU har en felles reduksjonsmålsetning. Det kritiske punktet er hvem som egentlig står ansvarlig for at EU holder sine forpliktelser. Her er kompetanseforholdet mellom medlemsstatene og EU-institusjonene fremdeles uavklart. Hvis det er Kommisjonen som er ansvarlig for at målsetningen skal nås, vil dette innebære et suverenitetstap for medlemslandene, noe som f.eks. Storbritannia og Danmark neppe vil gå med på.

EUs nøkkel til en aksept av «boblen» ligger sannsynligvis i et kompromiss med USA. USA vil trolig godta EUs felles forpliktelse i avtalen, mot at EU går med på en avtale med ganske beskjedent ambisjonsnivå.

Selv om en slik avtale vil være et dårlig resultat sett fra miljøverneres side, vil den likevel ha betydelige økonomiske konsekvenser for Norge. De nasjonale utslippsprognosene for COæ-2å er ingen lystig lesning for den som bekymrer seg for utviklingen i norsk økonomi, gitt at Norge skal oppfylle de forpliktelsene landene sannsynligvis blir enige om i Kyoto. Norge har derfor jobbet for å bli med i EUs «klimaboble». Fra EUs side har det vært lunken interesse for dette, naturlig nok. Hvorfor skulle EU inkludere et land som planlegger å øke sine COæ-2å-utslipp med 30 prosent, når de uansett vil få tilgang til norsk gass? Selv blant våre nordiske venner synes den utbredte oppfatningen å være at «Norge skal få steke i sitt eget fett» i klimapolitikken. Denne manglende forståelsen for Norges situasjon må delvis sies å være selvforskyldt. At energinasjonen Norge har forsømt seg kraftig når det gjelder satsing på nye og renere energikilder, er en av grunnene til at norske forhandlere har en vanskelig jobb når de skal overbevise EU om at Norge bør inkluderes i den europeiske «klimaboblen». Men hvis perspektivet strekkes noen år inn i framtiden, er det likevel klart at Norge har muligheter til å formalisere et samarbeid med EU i klimapolitikken. EU-landenes etterspørsel etter ren energi vil fortsette å øke, og da bør Norge ha noe å tilby. Ved energiøkonomisering kan vannkraft frigjøres til eksport, norsk naturkraft kan bidra til å erstatte europeisk kullkraft, og på lengre sikt kan også bioenergi og vindkraft bli norske eksportartikler. Ved et slikt utvidet energisamarbeid vil Norge lettere kunne inkluderes i det europeiske klimaregimet, og det vil også bedre mulighetene for å redusere de samlede utslippene av klimagasser i Europa.

# SKAL alle land få de samme utslippsmål, eller kan det lages «pakker» slik EU-landene har gjort? Dette bildet viser forurensning fra Mexico, og viser at det landet kanskje kunne nyte godt av en slik «pakkeløsning» der noen får slippe ut mer enn andre. # Foto: NTBNorge

må bite

i det sure

epletNorge

har for-

sømt seg

kraftigkyoto-møtet

I dag starter det lenge omtalte Kyoto-møtet i Japan. Her møtes miljøministrer fra de fleste landene i verden til det tredje partsmøtet i FNs klimakonvensjon. Hovedfagsstudent Stig Schjølset ved Fridtjof Nansens institutt tar i denne kronikken for seg EUs holdning forut for konferansen og diskuterer konsekvensene av EUs «interne» løsning.

Tidligere kronikker:

25. november: Svein Tveitdal: «Klimapanelets grunnlag.»